“No One on Wall Street Has an Afro”

<--

«100 prosent indisk hår kommer snart for salg», står det på en håndskrevet lapp i frisørsalongen Glam-R-Us på 4. avenue i Brooklyn.

– Indisk hår er det beste og dyreste som finnes, forklarer frisøren Antoinette Hill. I stolen sitter Lorina Powell.

Bevæpnet med et barberblad skjærer frisøren vekk hår som har vært nærmest sveiset på Lorinas eget flettede hår.

– Dette er indisk kvalitetshår som kan benyttes om igjen. Du kan farge det også, forklarer frisøren og legger fra seg svære hårtufser på stolen ved siden av.

Afrikansk-amerikanske kvinners forhold til sitt eget hår er – for å si det mildt – komplisert. Grunnen er enkel. Lar de det gro, ender de opp med en såte av en afrofrisyre. Og det er ikke sosialt akseptert.

– Har du noen gang sett én med afrohår som har gjort karrière på for eksempel Wall Street? spør frisøren og rister på sin egen manke. Det er indisk kvalitetshår som henger ned til skuldrene. Hennes eget hår er skjult.

Frisøren kunne like gjerne henvist til mediene. Knapt noen av de profilerte afroamerikanske kvinnene på amerikansk TV har sin naturlige hårstil. De glatter det ut eller bruker påsatt hår.

Det er dette som i USA kalles en «professional look». Kvinner som har forsøkt å la håret ha sin naturlige fasong, er blitt pålagt av arbeidsgivere å glatte det ut.

Politisk kraft.

Komikeren Chris Rock fikk ideen til filmen Good Hair da hans lille datter spurte: –Pappa, hvorfor har ikke jeg pent hår?

Etter det startet Rock å grave i svarte kvinners hårvaner. Det ble en hylende morsom film som vant juryens spesialpris da den ble lansert på filmfestivalen Sundance i fjor. Filmen vakte enorme reaksjoner, ikke minst fordi den blottlegger et tabubelagt område.

Førstedame Michelle Obama og moren hennes glatter ut håret. Noe som har ført til debatt blant politiske aktivister. De ønsker å se en afrofrisyre i Det hvite hus, og mener Michelle lever opp til det hvite idealet med den valgte frisyren.

At svart hår fortsatt har politisk kraft, ble tydelig i fjor sommer da Obama-familien var på besøk i Roma. Til daglig fletter Obama-døtrene håret, men på turen hadde eldstedatter Malias hår friere spillerom. Det førte til betente debatter på mer konservative nettsteder om at hun ikke var «skikket» til å representere USA.

– Svarte kvinner er «damned if you do, damned if you don’t», kommenterer Ingrid Banks, professor ved University of California Santa Barbara, til The New York Times.

Ifølge henne vil en afroamerikansk kvinne som glatter ut håret, kunne bli anklaget for å skamme seg over etnisk tilhørighet, mens kvinner som lar håret vokse naturlig kan få høre at de ser ustelte ut.

For de aller fleste derimot, har håret lite med politikk å gjøre. Det handler rett og slett om hårmote og velvære.

Glatt hår.

Ingen bruker mer penger på håret sitt eller går mer til frisøren i USA, enn afroamerikanske kvinner.

Undersøkelser viser at de overgår sine medsøstre fra alle andre etniske grupper med tigangeren.

Hill innrømmer, uten å blunke, at det er et hvitt skjønnhetsideal som får disse kvinnene til å endre håret sitt. I tillegg er afrohåret vanskelig å stelle.

Det er tre måter afroamerikanske kvinner kan følge det hvite skjønnhetsidealet på. De kan strekke ut håret ved bruk av kjemikalier, de kan skjøte på med annet hår eller de kan kjøpe parykk. Stadig flere velger å skjøte på håret, såkalt «hair extension».

For å få håret glatt ved å strekke det ut brukes det sterke kjemikalier kalt «creamy crack». Mange mener at de sterke kjemikaliene er farlige.

Behandlingen må gjentas ofte, hver sjette til åttende uke for at det skal holde seg.

– Kombinert med farging er det ikke bra for håret, innrømmer frisøren.

Håret kan påføres skader og i verste fall føre til at man blir skallet. Derfor er det blitt mer og mer vanlig å skjøte på eller forlenge håret. Kundene er i alle aldre.

– Den yngste kunden jeg har hatt er fem år, og den eldste er over 80, forteller hun.

I stolen sitter Powell og ser kjøpehåret bli skåret vekk. Under manken skjuler hennes eget hår seg. Det er flettet i små fletter tett inntil hodebunnen. Det er til disse flettene det indiske håret festes.

Å flette og så feste på manken kan ta flere timer. Å ta den av er gjort på vel en time.

Også terapeut.

– Hva snakker dere om i alle disse timene?

– Det blir litt terapi, jeg tror jeg vet det meste om privatlivet til kundene mine, smiler Hill.

Nå retter hun ut de mange små flettene. Forlenget hår kan ikke sitte på i mer enn tre måneder, fordi ens eget hår vokser. Dermed oppstår det skiller.

– Fordelen med å skjøte på hår på denne måten, er at det føles som om det er ditt eget. Jeg anbefaler det fremfor parykk, forklarer Hill.

Du kan få hår i alle prisklasser: Fra billig syntetisk hår som du ikke kan gjøre noe med og som smelter om du nærmer deg med en krølltang, til det dyreste indiske hår som kan koste flere hundre dollar, avhengig av lengde. Ofte kjøper kundene håret selv og kommer med det til frisørsalongen. Å få det montert kan koste inntil et par hundre dollar.

Indisk tempelhår.

– Hvorfor er det indiske håret dyrest?

– Indiske kvinner bruker ikke kjemikalier i håret, de farger det ikke. De bare vasker det. Håret klippes av og gis som offer i templene. Kvinnen får ingenting, og det selges til oss for dyre penger, forklarer Hill, som sier at det også finnes kinesisk og europeisk hår på markedet.

– Med dine medsøstres opptatthet av hår, må jo frisøryrket være god forretning?

– Jo, det kaster av seg, men det er lange dager. Fra åtte til ti timer, men de som tjener mest på dette, er de som selger hårprodukter og hår, forklarer hun.

Koreansk mafia.

Og markedet domineres av det mange frisører mener er en slags koreansk mafia. Dokumentarfilmeren Aron Ranens film Black Hair dokumenterer hvordan koreanere mer eller mindre har monopol på å selge hår og hårprodukter til det afrikansk-amerikanske markedet. Et multimilliardmarked som bare vokser og vokser. Unge jenter bruker heller penger på hår enn på noe annet, sier en kvinne i filmen.

– Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg vet ikke om andre enn koreanere som selger dette, forklarer frisøren Hill.

Deres monopol i markedet har sendt prisene i været.

I bydeler som er dominert av svarte, er dette et hett tema. Det er sterke spen- ninger mellom koreanerne som selger hår og hårprodukter og afrikanske amerikanere. De har satt opp egne organisa- sjoner i et forsøk på å skape distribusjonskanaler og få egne produkter ut på markedet, men så langt har de ikke lykkes.

Det er en kokvarm ettermiddag, og vi er klemt ned i besøksstolene i salongen.

Hill har, som vanlig, kastet innpå en fruktsalat til lunsj. Hun har noen minutter fri, fordi hun har fått to avlysninger.

– Hva med menn, er de like opptatt av hår?

– Afrikansk-amerikanske menn er som andre menn, ikke spesielt opptatt av det, sier hun og skuler på hårmanken min.

– Forresten, legger hun til, jeg har fått en del mannlige kunder som vil skjøte på håret. Det er nytt, sier hun.