U.S. May Get Health CareReform, But What Kind?

<--

USA får helsereform, men hvilken? 1 kommentar

Løgnaktige påstander er ikke fremmede i politisk debatt. Men i debatten om USAs nye helsereform dreier det seg om så astronomiske forvrengninger at Baron von Münchhausen ville rødme av utilstrekkelighet.

USA får en helsereform. Så mye virker klart etter de siste ukenes dragkamp i Representantenes Hus og like før siste helg i Senatet. Men det er en reform med bismak, ikke bare på grunn av et magrere innhold enn det president Barack Obama har foreslått, men også på grunn av selve tilblivelsen. I Representantenes Hus stemte kun én republikaner for en helsereform. I Senatet stemte alle republikanere unntatt én (som avsto) mot at et forslag til helsereform i det hele tatt skal kunne behandles før jul i plenum.

Debatten om helsereform i USA har utviklet seg til et absurd teater, der to sett av skuespillere opptrer samtidig på samme scene med forskjellige oppsetninger. Opposisjonen i det republikanske partiet diskuterer egentlig ikke den helsereformen som presidenten har foreslått. De hevder å kjempe mot et forslag om å innføre kommunisme i USA, om å opprette dødslister over pasienter som kommer til behandling, og om å ruinere det amerikanske samfunn for generasjoner fremover. Løgnaktige påstander er ikke fremmede i politisk debatt. Men her dreier det seg om så astronomiske forvrengninger at Baron von Münchhausen (den tyske offiser som fortalte at han hadde ridd på en kanonkule) ville rødme av utilstrekkelighet.

Problemet i dagens politiske USA består i en polarisering og konfrontasjon som stenger døren til samfunnsgagnlige reformer. Det hersker ingen tvil om at republikanerne gjennom sin kamp mot en helsereform primært forsøker å ramme president Obama. Hatet mot USAs første afroamerikanske president får den ytterste høyresiden til å gløde. Rasistiske bevegelser har fått en renessanse, og selv om dette gjelder utgrupper, røper det et faresignal for USA som nasjon. Det republikanske partiet domineres i stadig sterkere grad av høyresiden, krydret med rasistiske utfall eller kodete budskap. (Eks: Sarah Palin som reiser rundt til hvite småbyer og påstår at dette er det «virkelige Amerika»). Målet er åpenbart å svekke Obama så sterkt politisk at hans karisma og velgertekke ikke holder for gjenvalg om tre år.

Kongressen har gjennom lang tid vært nesten impotent når det gjelder reformlovgivning. Det har gått 44 år siden president Lyndon B. Johnson i løpet av seks måneder fikk igjennom 80 lovforslag i Kongressen, blant dem Medicare (helseordning for eldre), stemmerettsloven og føderal bistand til utdannelse. Senere har faktisk Høyesterett i USA vært en viktigere reformgiver, blant annet ved å legalisere selvbestemt abort gjennom kjennelsen i «Roe vs. Wade». President Bill Clinton maktet ikke engang å få sitt, og Hillarys, forslag til helsereform opp til seriøs overveielse i Kongressen, før det druknet i en malstrøm av skremselspropaganda og korrumperende lobbyvirksomhet.

Med mindre tilhengerne av reform kan få minst 60 stemmer i Senatet, vil 41 fra opposisjonen kunne forlenge en debatt inn i evigheten, og dermed hindre at forslaget kommer opp til realitetsvotering. Demokratene har i dag 60 i sin gruppe av i alt 100 senatorer, men dette flertallet er ikke vanntett. Joseph Lieberman, som for øvrig var Al Gores visepresidentkandidat for ni år siden, er valgt som uavhengig, og han vil stemme mot enhver helsereform som inneholder en offentlig forsikringsordning i konkurranse med private. Også 3-4 sørstatsdemokrater truer med å stemme nei med samme begrunnelse. Bare én republikaner, Olympia Snowe fra Maine, har vist tegn til å arbeide for et kompromiss.

Det forslag til helsereform som nå ligger på bordet i Senatet inneholder en begrenset offentlig forsikringsordning. Reformen dekker også bare 31 millioner av de nesten 50 millioner amerikanere uten helsedekning. Forslaget når bare godt og vel halvveis opp til den reform som presidenten la på bordet. Men det dreier seg altså om en reform og et skritt videre i arbeidet med å bringe USA på linje med andre vestlige lands universelle helseordninger. USA bruker i dag 16 prosent av sitt nasjonalprodukt på helse. I Europa er snittet 8 prosent, altså halvparten. Mens europeiske ordninger dekker hele befolkningen, står hver sjette amerikaner utenfor.

Dersom du har en god helseforsikring i USA kan du regne med verdens beste medisinske behandling. Men mange forsikringer er utilstrekkelige, og en del kan sies opp ved kronisk sykdom. Premiene til helseforsikring går ikke bare til medisinsk behandling. De forsvinner også i et mektig sluk av privat byråkrati, profitter og ineffektivitet. Alle skal ha sin «slice of the cake», fra leger og hospitaler, til farmasøytisk industri, advokater og forsikringsselskaper. For amerikansk næringsliv utgjør helseutgiftene en enorm byrde på produksjonsutgiftene. Likevel finnes det få næringslivsledere som våger å ta et oppgjør med det økonomiske sløseri som gjennomsyrer amerikansk helsepolitikk.

Selv om en eller annen helsereform nå har muligheter til å gå igjennom, er resultatet langt fra garantert. Såkalte «moderate» (?) demokrater kan, sammen med en kompakt republikansk gruppe, fortsatt rive i filler et forslag som allerede har krympet betydelig. Men symbolsk vil en eller annen reform likevel være viktig. President Obama vil i så fall være den første president som har greid det siden Theodore Roosevelt forsøkte på begynnelsen av 1900-tallet.