The Week of Fear

<--

Fryktens uke

Redde amerikanere har denne uken glemt tulletingene, og diskuterer nå økonomisk politikk. Glemt er også redselen for statlig innblanding på markedets bekostning. Læringskurven har vært uhyggelig bratt.

Det har vært de store ordenes uke i USA. Ikke i form av valgløfter og oppsiktsvekkende utspill, men i beskrivelsen av den verste økonomiske krisen siden den store depresjonen – den som ble utløst av krakket på New York-børsen 29. oktober for 79 år siden. For ingen har sett noe lignende før, hevder en hel liten hær av økonomiske forståsegpåere. Derfor vet da heller ingen hvor stor og alvorlig krisen egentlig er.

I går markerte president George W. Bush enda en gang alvoret da han proklamerte: “Det har vært situasjoner i landets historie som har krevet av oss at vi samler oss på tvers av partigrensene. Dette er et slikt øyeblikk.”

For det som skjer er blodig alvor. Krisen gjelder finansinstitusjonene, boligmarkedet og arbeidsplassene – altså en krise med virkning på utrolig mange amerikaneres liv og lommebøker. Så brukes da også et i amerikansk sammenheng nærmest uhørt våpen i forsøket på å bekjempe krisen – enorme mengder av statlige penger til oppkjøp av, eller lån til, vaklende finansinstitusjoner.

Alternativet oppfattes å være et totalt sammenbrudd.

Her i USA brukes selve uttrykket “skattebetalernes penger” som noe nesten hellig. Det går igjen hos enhver politiker med håp om å bli valgt til noe som helst i dette landet. Og det er selvsagt et meget flittig brukt uttrykk i den pågående kampen om Det hvite hus.

John McCain var da også raskt ute denne uken og forsikret velgerne at det for ham var uaktuelt å bruke de dyrebare skattepengene som nødhjelp til misskjøttede og vaklevorne finansinstitusjoner. Men det var før Bush-regjeringen gikk inn med 85 milliarder dollar for å redde forsikringsgiganten AIG. Siden den gang har McCain vært taus om hvem som skal betale redningsoperasjonen.

På samme måte som han ikke har gjentatt påstanden om at den amerikanske økonomien er grunnleggende god. Snarere har McCain-kampanjen utformet en eget TV-reklame der republikanernes kandidat forklarer at det egentlig var troen på den vanlige amerikaners innsatsvilje og kreativitet som lå bak den optimistiske uttalelsen.

Forklaringen går neppe hjem hos et kriserammet folk. Og John McCain må finne seg i at noen husker Herbert Hoover – presidenten som insisterte på at krisen i 1929 ville gå raskt over. Også Hoover var allergisk overfor statlig inngripen, og insisterte på at slike bare ville stikker kjepper i markedsmekanismens hjul, og derfor forlenge krisen.

Ettertiden har dømt ham hardt for dette.

I dagens USA går staten inn med utrolige beløp for å skape fast grunn under finansmarkedets føtter. Det er interessant å se hvor mye mental overvinnelse dette koster både politikere og finansfolk, men hvor raskt og “lett” det gjøres når så mye står på spill.

Sammen med finansminister Henry Poulson og sentralbanksjef Ben Bernanke skal da også både demokratenes og republikanernes toppfolk i Kongressen jobbe hele helgen for å finne en pakkeløsning. Få – om noen – vet ennå hva den til slutt kommer til å inneholde. Det eneste som er sikkert er at den kommer til å koste amerikanske skattebetalere eventyrlige summer. Men pengene “vil bli betalt tilbake”, forsikrer president Bush.

Det kommer ikke til å skje i hans presidenttid. Snarere kommer George W. Bush til å bli tillagt hovedansvaret for en finanskrise som kommer i tillegg til de andre krisene han må svare for.

“Men dette er da ikke kapitalisme,” som en Wall Street-kommentator oppgitt utbrøt i en diskusjon om den statlige hjelpen.

I denne situasjonen slåss de to presidentkandidatene – Barack Obama og John McCain – om å formulere den skarpeste kritikken mot det som her foraktfullt kalles “Washington”. Det er alle de i regjering, nasjonalforsamling og tilynsorganene som ikke har sett hva som var i ferd med å komme. Manglende reguleringer og enda mer mangelfull kontroll er flittig brukte angrepsmål.

Samtidig har ingen av kandidatene mye å vise til når det gjelder økonomisk politikk. McCain representerer det parti som sitter med regjeringsansvaret, og er selv knapt interessert noe særlig i økonomisk politikk. Obama er så fersk at heller ikke han kan påberope seg spor etter en økonomisk politikk som kunne forhindret en krise som dette. Snarere har han fulgt sitt eget parti i de avstemningene på dette området. Demokratene har hatt kontrollen over Kongressen de to siste årene.

Barack Obama og John McCain har derfor minst to ting felles i denne situasjonen: De angriper Washington og de mangler egne løsninger.

Det skulle man ikke tro når vi hører valgtalene deres. For dette dreier seg også om noe annet enn økonomi. Begge må vise lederskap i en kritisk tid. Om ikke løsningene kan legges på bordet, kan de to likevel skape et inntrykk av forståelse, innsikt og evner til ledelse hos sine velgere. Hvem som vinner redde amerikaneres tillit gjenstår å se.

Sikkert er det imidlertid at denne fryktens uke har ført den økonomiske politikken til topps på den politiske agenda. Den har fortrengt tulleting som leppestiftkrangel og forsnakkelser. Akkurat nå dreier det seg om de virkelige politiske spørsmålene – og det er sunt.

Men det er ennå 45 dager til presidentvalget. Det er lang tid i en amerikansk valgkamp.