"Greed is good": Or is it?

<--

“Greed is good” – eller hva?

Storfilmen Wall Streetstår som selve monumentet over det frie kapitalmarkedets egentlige drivkraft. Nå gis grådighet skylden for USAs problemer. Det er nye toner.

KNAPT NOEN gang er ordet grådighet blitt brukt så flittig i USA som det er de siste dagene. Dette er “grådighet, tyveri og utpressing av regjeringen”, kommenterte Hilary Kramer i en CNN-debatt for et par dager siden.

USAs økonomi er i krise på grunn av “Wall Streets grådighet”, er John McCains budskap i en fersk politisk TV-reklame.

Overalt snakkes og skrives det om en grådighetskultur som nærmest over natten har tatt knekken på amerikansk økonomi. “Greed is good”, sier Gordon Gekko i Wall Street . Nå gjelder ikke dette lenger.

Grådighetskultur.

For en nordmenn er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende. Kritikken av kvartalskapitalisme og grådighetskultur tilhører dagens orden i nordisk sammenheng. Det gjør den ikke i USA. Derfor er da også både amerikanske ledere og opinion nokså forvirret stilt overfor en krise som åpenbart har sitt utspring i en galopperende grådighet. En grådighetskultur som ikke lenger kunne forveksles med amerikanske dyder som ambisjoner, arbeidsglede eller vilje til å komme seg frem her i livet.

Den siste ukens jordskjelv kan komme til å representere en avgjørende vending i utviklingen av amerikansk kapitalisme, slik også selveste The Wall Street Journal nå antyder. Det største finanssjokket siden den store depresjonen har fått en republikansk finansminister til å sette i gang den sterkeste statlige inngripen siden den samme depresjon. Det er ikke lenger tid for å flørte med katastrofen – det må handles.

Nye tanker.

I USA er dette helt nye tanker. Og de er ikke helt lette å akseptere for alle. Eller som den republikanske senatoren Jim Bunning fra Kentucky spissformulerte det. “Den eneste forskjellen på hva den amerikanske sentralbanken gjør, og det Hugo Chávez gjør i Venezuela, er at Chávez ikke risikerer skattebetalernes penger når han overtar private firmaer. Han bare overtar dem”.

For i dagens USA er det ikke akkurat snakk om å leve som man lærer.

Den jevne amerikaner er forvirret og oppgitt over det som skjer: “Jeg skulle ønske regjeringen kom og betalte meg ut av alle mine dårlige avgjørelser”, sukket en innringer til et av de utallige programmene som omhandler finanskrisen.

Det skjer nok ikke. I stedet er det verdt å merke seg spådommer om at vi står overfor slutten på flere tiår med dereguleringer. Det kan bety at tiden er kommet for sterkere kontroll og styring av økonomien. Noe har i alle fall gått forferdelig galt.

Få muligheter.

Dette er USAs 44. presidents fremste utfordring, enten han heter Barack Obama eller John McCain. Uansett hvem som velges, har George W. Bush etterlatt ham en økonomi som gir få muligheter, konstaterer den republikanskvennlige avisen The New York Post. Slik får Bush fire ekstra år, slås det fast.

Da kan vi jo huske på den attest Carly Fiorinas har gitt Obama og McCain. Hun fikk for tre år siden sparken som toppsjef i Hewlett-Packard – selvsagt med en gigantisk fallskjerm – og er i dag en av John McCains rådgivere. Fiorina slo fast at ingen av de to kandidatene, heller ikke McCain, var kvalifiserte til å lede et stort konsern. Ingen oppløftende attest, skulle man tro.

Men det var før grådighetens konsekvenser så grundig ble avslørt. Og det i Gordon Gekkos egen lekegrind.