Crisis Without Leadership

<--

Krisetid uten ledelse

Finanskrisen i USA er også blitt en politisk krise. Supermaktens samlede politiske lederskap har mistet sin autoritet. Det rammer også John McCain og Barack Obama.

HISTORISK: Det har knapt skjedd før i USAs moderne historie at et politisk grasrotopprør i Kongressen har overkjørt USAs president, lederne i begge partiene, og også de to som kjemper om å bli landets neste president.

Typisk for situasjonen er at president Bush i går morges (amerikansk tid) for åttende (!) gang på to uker gikk ut med en appell om å finne en løsning. Like typisk er det at både John McCain og Barack Obama ble tatt fullstendig på sengen av mandagens avstemning.

McCain i en slik grad at han på forhånd hadde innkassert sin del av æren for at det ble et forlik. Tilbaketoget ble naturlig nok av det pinlige slaget. Selvfølgelig foregår det også et intenst svarteper-spill om hvem som har skylden for det politiske sammenbruddet. Den leken vil fortsette de neste dagene.

Langt viktigere – og alvorligere – er det likevel at vi nå er øyenvitner til at en supermakt i en alvorlig krisetid er uten en politisk ledelse med evne til å få oppslutning om avgjørende tiltak som om mulig kan stoppe katastrofen. Det gjelder først og fremst president Bush, men det gjelder også en samlet ledelse i begge de to partiene. Grunnene er sammensatte. Den intense motstand innad i Det republikanske parti har for en stor del med ideologi å gjøre.

Mobilisering.

Ord som “sosialisme” og “uamerikansk” er brukt om krisepakken, og den republikanske høyresiden har mobilisert voldsomt mot den. For denne delen av det politiske landskapet er det en avskyelig tanke å bruke enorme mengder av skattebetalernes penger – et nesten hellig uttrykk i USA – til en finansiell redningsaksjon som griper inn i markedsøkonomiens egendynamikk.

Den demokratiske motstanden skyldes ikke ideologi, men en pakke man mener er en Wall Street-løsning på et Wall Street-skapt problem. I denne leiren etterlyses konkrete tiltak for den jevne amerikaner som nå står i fare for miste både hjem og oppsparte pensjonsmidler.

På valg.

Mandag krysset disse to motstandslinjene hverandre, og resultatet ble et stykke politisk historie. I tillegg er det selvfølgelig ingen tilfeldighet at svært mange av dem som stemte mot, selv står på valg i høst. Og at de fleste allerede står utsatt til.

For krisepakken er ikke populær blant amerikanske velgere. Riktignok sa hele 78 prosent av de spurte i en USA Today-måling før helgen at de ønsket en krisepakke, men hele 56 prosent sa samtidig at de ønsket en annen enn den som lå på bordet.

Og flere meningsmålinger i går viste at forslaget som ble nedstemt delte befolkningen, selv om flertallet også i disse målingene mener politikerne må gjøre “noe”. Problemet er hva.

Hverken John McCain eller Barack Obama er kommet spesielt godt fra disse kritiske dagene. McCain ville demonstrere handlekraft ved å avlyse valgkampen for å dra til Washington og samle troppene. Han mislyktes totalt, og er sarkastisk sammenlignet med en general som roper “Angrip!”, mens troppene svarer med å slå retrett.

Obama samlet sine rådgivere, og utarbeidet noen av prinsippene for en mulig løsning. Heller ikke han lyktes og blir møtt med krav om konkrete forslag på konkrete problemer. Ingen av dem har demonstrert det suverene lederskap mange forvirrede og fortvilte amerikanske velgere leter etter i disse valgkamptider.

Likevel har de to fått muligheten til å vise frem helt ulik lederstil. Det vil nok amerikanske velgere merke seg. For den økonomiske krisen dominerer nå valgkampen fullstendig. Den konvensjonelle visdommen er dessuten at verre skal det bli. Eller som en av CNN-kommentator oppsummerte det: “Nå er det tid for virkelig bekymring.”