The Most Dangerous City in America

<--

Dette er USAs farligste by

Virkeligheten Palin og Biden ikke får se når de kommer.

ST. LOUIS/MISSOURI: St. Louis kniver i toppen av statistikken ingen ønsker å inneha førsteplassen av.

De siste to årene har byen ligget på henholdsvis første og andreplass på rangeringen over USAs farligste byer. Dette året ser ut til å bli spesielt blodig. Antall drap har økt med nesten 40 prosent siden i fjor.

Ved utgangen av august var 109 mennesker drept i denne byen langs Mississippi-elva.

Det gir et gjennomsnitt på tre drap i uka i en by som med sine 350 000 innbyggere er betraktelig mindre enn Oslo. Til sammenlikning ble åtte personer drept i Oslo i løpet av hele fjoråret.

Her kan du se det interaktive kartet over hvor drapene skjer i St. Louis.

I denne byen skal visepresidentkandidatene Sarah Palin og Joe Biden ha sin første debatt mot hverandre i natt norsk tid, langt unna realitetene i de fattige nabolagene.

DET SISTE OFFERET som kom med i den dystre auguststatistikken var den 23 år gamle småbarnsfaren og flymekanikeren Matthew Walsh.

Han var på vei hjem fra kveldsskiftet på St. Louis internasjonale flyplass, da han tilsynelatende uten grunn ble skutt utenfor sitt hjem 30.august.

Kona Jamie, som satt inne og lekte med parets seks måneder gamle datter, rakk bare så vidt å se en hvit pickup kjøre avgårde fra det ellers så fredelige nabolaget.

Politiet har ingen spor eller teori om hva som var motivet for drapet. Beboerne i boligstrøket, med sine hager og veltrimmede plener, mener de vet hvor politiet bør begynne å lete i den historisk sett segrerte byen.

– Jeg tror ikke det er folk i nabolaget, det er folk som kommer hit fra andre nabolag fordi de vet det er fint her, fortalte en opprørt Glenda Jones til lokalavisa St. Louis Post-Dispatch.

Glenda og ektemannen Bryan, som har bodd i det samme nabolaget hele sitt liv, kan ikke huske at det har skjedd andre drap der.

I St. Louis’ nordlige og østlige fattigstrøk derimot, skjer drap, skuddvekslinger og voldtekter ukentlig. Her sover folk med vinduene igjen for å slippe sirenene på nattestid.

Dette er virkelighetens The Wire om du vil. For de som har fulgt den kritikerroste HBO-serien fra Baltimore, kan man til sammenligning nevne at Maryland-byen ikke engang har ligget inne på topp 10-lista over USAs farligste byer.

– ST. LOUIS ER DELT i to. Det demografiske nord-sør-skillet er uhyre sentralt i folks bevissthet, på tross av integreringsforsøk, sier bydelskoordinator Hortense Harrison til Dagbladet.no.

St. Louis’ nordlige utkant, det vil si områdene som ligger nord for skillelinjen Delmar Boulevard, ser fredelig ut i dagslys. Egentlig ser det mest forlatt ut her. Dette er en av de eldste bosettingene i byen, hvor tyske immigranter slo seg ned på midten av 1800-tallet.

I dag er det stort sett bare afroamerikanere igjen. Omkring halvparten av St. Louis’ svarte befolkning bor i dette belastede strøket – hvor de fleste avkjøringene er enveiskjørte og blokkert i andre enden for å hindre biljakter.

DET ER HORTENSE Harrison, viseformann i organisasjonen Archs, og St. Louis-politiet som forsøker å gjøre en innsats.

Ni spesialtrente politimenn jobber aktivt opp mot 18 skoler og en målgruppe på drøyt 2000 elever for å forhindre at de eksisterende 5000 gjengmedlemmene i byen får nye rekrutter.

Det viktigste er å få barna til å fullføre skolegangen, få dem til å velge en annen vei enn den kriminaliteten leder til. I St. Louis er andelen som fullfører ungdomsskole og videregående bare 49 prosent.

Det er faktisk ikke så ille i et land der en elev dropper ut av highschool hvert 26.sekund, ifølge Colin Powells stiftelse America’s Promise Alliance.

– Du kan ikke se deg blind på disse tallene. Det blir bare totalt demotiverende, sier Harrison, med et tappert smil. Hun har doktorgrad på dette området og yrkesbakgrunn som rektor ved fire barneskoler.

«DOKTOR HARRISON», som hun omtales som, tar Dagbladet.no med til Gateway Middle School. Der er passering av metalldektorer og politi obligatorisk før elevene kan starte skoledagen.

Om ettermiddagen er det skolefritidsordning. Den varer fram til halv seks.

– Her får elevene frokost, lunsj og middag. Skolefritidsordningen tar høyde for at de fleste av disse barna ikke har noe å komme hjem til.

For barna er mor-far-og-barn-modellen alt annet en normen. 70 prosent av dem vokser opp med bare en av foreldrene. I 20 prosent av disse tilfellene er det en tenåringsmor, som selv har kuttet ut skolegangen. De resterende 20-30 prosentene av barna blir tatt hånd om av besteforeldrene, ifølge Harrison.

– Vi har sett mer og mer av det de siste årene. Familier som har mistet hjemmene sine. Foreldrene blir deprimerte, de sliter med rusproblemer. Det er resignasjon over alt, sier hun.

– Og hvordan kan du forvente at barna skal konsentrere seg om å lese og skrive når de lever i en så usikker tilværelse? spør hun.

– OFTE FÅR JEG IKKE SOVE om natta på grunn av skytingen, alle ambulansene og politibilene, forteller 11 år gamle Romeira Wallace, når Dagbladet.no møter henne og klassekameratene.

De har alle vært i gjennom gjengbekjempelsesprogrammet G.R.E.A.T.

Grunnprinsippene i programmet er høyst enkle. En dag i uka kommer en politimann iført uniform for å lære barna god oppførsel og om det å gjøre riktige valg i livet.

Ikke mobbe, ikke gi etter for gruppepress, sørg for å henge med de rette folka – den type ting. Det høres selvsagt ut, men er det ikke for disse barna.

De færreste har fått med seg denne lærdommen hjemmefra. Samtlige er blitt forsøkt rekruttert til gjenger.

– Det skjer hele tida. De kjører opp sida av deg og prøver å få kontakt, og så gjør de sånne tegn med fingrene for å se om du er på deres side eller ikke, forteller 11-åringene.

DE SVERGER PÅ at de aldri skal bli med i noen gjeng. Framtidsdrømmene går i en helt annen retning.

– Jeg vil bli advokat. Jeg har en følelse av at familien min kunne trenge en, sier Alexia Snipes, med en god porsjon galgenhumor.

Her i korridorene på Gateway Middle School håper de hovedsaklig svarte elevene at Barack Obama skal holde valgkampløftet om å ruste opp USAs bydelsskoler. Elevene har klippet ut og hengt opp pappbokstaver med budskapet: Stem Obama.

McCains visepresidentkandidat, Sarah Palin, har også fått navnet sitt på veggene. Men ikke McCain. Aller helst hadde elevene her sett at presidentkandidatene stokket litt om på kortene.

– Jeg kan ikke vente til Obama tar tronen. Vi trenger ham. Jeg skulle bare ønske at han kunne fått med seg Sarah Palin. Det ville blitt så kult, sier Alexia.

OM GJENGBEKJEMPELSES-PROGRAMMET i St. Louis gir resultater?

– Vel, vi mener å ha sett noen moderate resultater i løpet av de tre årene G.R.E.A.T-prosjektet har vært drevet her i St. Louis. Det er bedre med 5000 gjengmedlemmer enn 10000, er det ikke? spør Harrison.

Hun innrømmer at oppgaven føles håpløs; å skulle endre et adferdsmønter som bunner i rase- og økonomiske skillelinjer.

Fattigdommen er det absolutt vanskeligste å få gjort noe med. Harrison roser byens borgermester, demokraten Francis G. Slay, for å ha vært en pådriver for å få implementert G.R.E.A.T-programmet, og for å ha bevilget store summer over budsjettet til å drive det.

Men det er ikke nok. Ifølge den årlige, nasjonale rapporten fra Annie E. Casey-stiftelsen lever en femtedel av de 1,4 millioner barna i delstaten Missouri under fattigdomsgrensa.

I ST. LOUIS FORTELLER veldedige organisasjoner rettet mot barn at behovet for mat, klær og husly økte dramatisk for to år siden. Omtrent på den tida begynte de første innbyggerne å merke effekten av et boliglånsmarked som hadde kommet ut av kontroll.

– Fattigdommen er roten til så mye av elendigheten. Når folk er desperate etter penger er de villige til å gjøre nesten hva som helst.

I doktor Harrisons drømmeverden ville de 700 milliarder dollarne Kongressen har kranglet om gått helt andre veier enn til børsmeglerne og finansmennene på Wall Street.

Hun skulle ønske de folkevalgte i Washington snudde problemstillingen på hodet.

– De begynner i feil ende. Her vil de kaste bort 700 milliarder på et system som har feilet. Hva med å investere 700 milliarder dollar i det som er framtida vår?

About this publication