Much Despair, and a Small Hope

<--

FORSKJELL? USAs blanke stemme i FNs sikkerhetsråd er talende. Krigen er ikke over ennå. Ville Barack Obama gjort en forskjell?

Det finnes bare et eneste land som er i stand til å presse Israel til å stoppe angrepene på Gazastripen. Det er USA. På samme måte er Iran – ved siden av Syria – det land som kan få Hamas til å endre kurs. Dette betyr selvsagt ikke at partene i denne konflikten lar seg styre hit og dit i takt med det politiske lunet deres viktigste støttespillere er i.

Og like lite som Israel er et marionettregime for USAs vilje, er Hamas det for Iran. Likevel kan både USA og Iran ha en avgjørende betydning for utviklingen fremover. Hvis de vil bruke sin makt. I dette faktum ligger det gjemt en solid porsjon fortvilelse – og et lite håp.

Invitasjon til optimisme.

Forventningene til Barack Obama er enorme. Hans budskap om forandring er en invitasjon til optimisme i en verden som er lut lei Bush- administrasjonens feilslåtte utenrikspolitikk. Det er ikke det minste merkelig at PLOs Yasser Abed Rabbo begeistret skriver om at Obamas «presidenttid vil innvarsle en ny æra for USAs rolle i verden».

De færreste er da også i tvil om at Obama vil utgjøre en forskjell. Men det er for enkelt når håpet ofte ikke har fastere grunn enn en «alt-er-bedre-enn-Bush»-holdning. Og det er liten grunn til å tro at det etterlengtede presidentskiftet vil føre til en dramatisk omlegging av USAs Midtøsten-politikk.

Politisk fellesskap.

Den har fastere grunn under føttene enn vi europeere ofte tar inn over oss. Allerede Harry Truman – den første etterkrigspresidenten – etablerte USA som en sterk forsvarer av Israel, mot råd fra sin utenriksminister, George Marshall.

Det dreier seg selvsagt om jødisk innflytelse og 6,7 millioner jødiske velgere ved amerikanske presidentvalg. Det dreier seg også om å definere Israel som en demokratisk spydspiss i et område som ellers domineres av kaos eller diktatur. Den voksende europeiske skepsis til israelernes okkupasjonspolitikk har aldri slått rot i USA.

For viktigst er et nært og langt politisk fellesskap som de siste årene snarere er blitt styrket enn svekket. Spesielt etter 11.september 2001 har mange amerikanske ledere identifisert Israels berettigede frykt for terroraksjoner med sitt eget terrortraume.

Gjenkjenner frykten.

Derfor er selve grunnfortellingen om den israelsk- palestinske konflikten så forskjellig i USA og Europa. Mens den her hjemme handler om okkupasjon, undertrykkelse og palestinsk lidelse, handler den i USA om et skjebnefellesskap i kampen mot terrorismen.

Så paradoksalt det enn kan virke: Både supermakten USA og landet med Midtøstens mektigste militærkompleks – begge atommakter – ser seg selv i offerrollen, og gjenkjenner frykten i hverandres nasjonale ansikt.

Alt dette preger USA syn på det som nå skjer på Gaza-stripen.

Naiv Obama?

Tre av fire jødiske velgere støttet Barack Obama ved høstens valg, selv om republikanerne kalte ham «farlig naiv» i helsides annonser i USAs jødiske aviser.

Selv forsikret han om sin lojalitet overfor Israels sikkerhetsinteresser, og lot seg ikke avspore av annonseteksten: «Historien har vist at en naiv og svak utenrikspolitikk har resultert i en tragisk utgang for det jødiske folk.»

Kronargumentet for Obamas naivitet var hans uttalte vilje til å snakke med Irans politiske ledere. Også hans kommende utenriksminister, Hillary Clinton, og Obamas egen visepresident, Joe Biden, herjet med ham på grunn av dette.

Om ti dager innsettes Obama som USAs 44.president. Da skal han veksle sine prinsipper om i politisk praksis.

Gratulantkø.

Få dager etter høstens historiske valg stilte Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, seg raskt i køen av gratulanter. Det var en gest USAs nyvalgte president ikke uten videre var klar til å gjengjelde. For fra nå av gjelder realpolitikken. Derfor er det ikke lenger snakk om å møte iranerne «hvor som helst, når som helst», men «på et sted og til en tid som vi selv velger».

Samtidig vet vi – eller rettere: tror vi vet – at sannhetens øyeblikk i den farlige striden rundt Irans atomprogram sannsynligvis vil komme i Obamas første presidentperiode. Derfor kan ikke Obama ta sjansen på å kjøpe seg mer tid, slik Teheran-regimet er blitt eksperter på.

Vi vet også at Israel ser på den iranske trussel som det store strategiske spørsmålet i vår tid. Og vi ser at det her ligger et uhyggelig grunnlag for en konflikt som får Gaza-krigen til å ligne forsiktige forpostfektninger.

Isolasjon og selvbilde.

I Iran skal det være presidentvalg om et halvt år. Det finnes dem som mener å se at Teheran-regimet leter enn en vei for å komme seg ut av den isolasjon som plager landet mer enn dets ledere vil innrømme. I så fall må det nok skje uten at det iranske selvbildet tråkkes på.

Det blir ikke lett. Men Obama må i løpet av få måneder utvikle en troverdig politikk for å møte trusselen det ukontrollerte atomprogrammet representerer. Den politikken må også inneholde et åpent eller skjult signal til Teheran om det finnes et åpent tidsvindu for dialog.

Konfliktringene.

I Midtøstens er konfliktringene knyttet sammen til et sterkt kjede som kan virke ubrytelig: Det ligger en eksplosiv situasjon gjemt i striden rundt det iranske atomprogrammet. Iraks fremtidsvei er åpen, også der spiller Iran en viss rolle. Det samme gjelder i Libanon – og på Vestbredden og i Gaza kan Teheran-regimet utgjøre en forskjell.

Presidentene Bill Clinton og George W. Bush ventet til sitt siste år i Det hvite hus før de virkelig brukte krefter for å få til en israelsk-palestinsk fredsavtale. Begge mislyktes. Lite tyder på at Barack Obama kommer til å kaste seg over en konflikt det er så lett å knekke sin politiske rygg på. Hvis han da ikke ser en løsning her som en forutsetning for at større problemer i regionen skal finne en fredelig vei. En politisk universalnøkkel som kan låse opp så mye.

Pessimistisk realisme.

Det ligger et lite håp i gårsdagens melding i London-avisen The Guardian om at Obama-administrasjonen vurderer å opprette en eller form form kanal til det bannlyste Hamas. Og det ligger et større håp i Obamas erklærte målsetting om å komme på talefot med Teheran. Hvis da iranerne virkelig mener alvor med sine samarbeidsgester.

USA og Iran – to stolte land som begge har en rem av den nasjonale huden som er merket av både selvsikkerhet og frykt. Det ligger en mulighet i dette.

Men i Midtøsten er det nå en gang slik at det er pessimistene som er de største realistene. Om det aldri så mye er malt slagordet «Obama! Allahs vilje!» på Gazas nedslitte husvegger.