Protected: Escape or Assault?

This content is password protected. To view it please enter your password below:

<--

Flukt eller angrep?

Helge Lurås, rådgiver NUPI

Israel bruker voldsmakt for å demoralisere en motstander hvis intensjon ikke lar seg utslette. Støtte fra USA er en absolutt forutsetning for Israels konvensjonelle militære herredømme.

Antipati som tilstand.

Det er økende grad av sinne og hat mot Israel i den muslimske verden. Også i Europa synes støtten til Israel å være for kraftig nedadgående. Stadig flere ser ut til å mene at Israel handler mot sine egne langsiktige interesser ved å ty til overveldende voldsmakt i sin kamp mot innbyggerne på Gaza. I noen grad har nok de israelske militæroperasjonene forløst et lenge undertrykt ubehag med den selvsensur som mange har opplevd rundt konflikten mellom israelere og palestinere. Fordrivelsen av palestinerne og opprettelsen av Israel som en jødisk stat var noenlunde akseptabelt i det moralske klima som hersket i den fortsatt koloniale epoken rundt midten av det forrige århundret, men var allerede da en mottrend. Beskyldningene om vestlig dobbeltmoral – som kommer fra muslimsk hold – er velbegrunnet og erkjennes i økende grad i Vesten selv.

Forulemping

Men hvorfor støtter et overveldende flertall av israelere operasjonene i Gaza dersom deres konsekvens er bred verdensomspennende antipati? Israel er et åpent og diskuterende samfunn. Det må antas å forstå grunntrekkene i sitt eget handlingsmønster og også mange av virkningene det har. Et flertall israelere innser trolig at de historiske betingelsene for statens opprettelse er en forulempning i øynene på de som er tilbøyelig til å sympatisere med palestinernes sak. Siden dette per assosiasjon gjelder de fleste muslimer, er oppfatningen av at Israel er truet – og omringet av fiender – både forståelig og reell. Med Israels historiske, demografiske og geografiske forutsetninger er det kanskje en utopi å tro på permanent fred og en endelig, framforhandlet løsning.

Varig fred?

Mange i Vesten ser ut til å mene at en endelig løsning – og derved varig fred – kan oppnås ved at det opprettes en egen stat for palestinerne etter grenser slik de sto før seksdagerskrigen i 1967. Israels kontinuerlige ekspansjon av bosettingene og bygging av barrierer som ikke sammenfaller med grensene fra før 1967 sees i den sammenheng naturlig nok som et hinder for en slik definert tostatsløsning. Men er det mulig at den vestlige verden velger å overse en vesentlig del av historien når man fokuserer på politisk-juridiske vedtak i FNs sikkerhetsråd?Israel, USA og Europa insisterer på at de kun vil føre samtaler med Hamas dersom bevegelsen anerkjenner Israels rett til å eksistere.

Men opprettelsen av Israel i 1948 og den sterke vestlige støtten i etterkant er uforståelig uten referanse til det ’jødiske problem’ som først og fremst den kristne verden sto ovenfor. Verken palestinere eller andre muslimer hadde en tilsvarende skyldbetynget historie for sin behandling av jøder. Og det var palestinerne som fikk sin jord beslaglagt og som ble drevet i eksil uten mulighet eller rett til å returnere. Muslimer ble skadelidende for forbrytelser begått av kristne. Slik oppfattes i det minste saken fra mange hold.

Uutryddelig motstand.

De fleste israelske strateger forstår sannsynligvis at de militære operasjonene i Gaza skaper ytterligere hat og dermed rekrutteringsgrunnlag til militante grupper, i og utenfor Gaza. Men en trussel er som kjent et produkt av intensjon og kapasitet. Dersom Israel har kommet til den ikke urimelige konklusjon at den fiendtlige intensjonen er et uutryddelig faktum, gir det mening å fokusere innsatsen mot å begrense fiendens kapasitet, inkludert dens vilje. Slik kan militærmakt brukes til å oppnå midlertidige eller begrensede seire i full erkjennelse om at fienden til slutt vil gjenvinne sine kapasiteter, som på nytt vil måtte desimeres med militære mottrekk. Hamas forstås slik som et symptom på en bredt folkelig anti-israelsk kraft.

Dermed gir det mening å straffe hele befolkningen i Gaza – demoralisering. Denne sammenhengen unnslipper mer idealistiske observatører i Europa. Selv blant vestlige militærtenkere er det utbredt å betrakte befolkninger i konfliktområder som uskyldige, holdningsnøytrale størrelser som kan vinnes over dersom man opptrer sympatisk. En slik ’hearts and minds’ tankegang ser ut til å stå fjernt i Israel i øyeblikket, og kanskje ikke uten rasjonell grunn.

Støtte på autopilot.

Aktiv støtte fra USA er en absolutt forutsetning for Israels konvensjonelle militære herredømme i Midtøsten. Skulle denne støtten forsvinne, gjenstår bare Israels kjernefysiske monopol i regionen. Dette kan opphøre i løpet av noen få måneder eller år. Det er derfor to primære målsettinger for Israel i øyeblikket. For det første er det avgjørende at president Obamas handlingsrom begrenses; at han ikke gis mulighet til å nyansere USAs ubetingede støtte til Israel. Man antok trolig at dette best kunne oppnås ved å tilspisse situasjonen, slik at Obama må utforme sin politikk før han eventuelt får skapt et innenrikspolitisk mandat til å forskyve USAs pro-israelske politikk. Og operasjonene i Gaza har tvunget Obama på banen umiddelbart.

Høyt spill

Dernest, og i sterkt samsvar med det første målet, vil Israel trolig gjøre alt som står i dets makt for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Det snakkes fortsatt om diplomatiske virkemidler i vestlige hovedsteder, men det burde være åpenbart at de strategiske fordelene for det iranske regimet ved å besitte atomvåpen er så betydelige at de vil gjøre alt for å oppnå et arsenal. Israel har allerede fått avslag på sine følere til Bush-administrasjonen om militært angrep mot iranske installasjoner, men det spekuleres fortsatt i at Israel vil foreta en unilateral bombing uten forvarsel selv til amerikanerne. Skulle det skje, vil de måtte benytte irakisk luftrom som USA kontrollerer. Det er et høyt spill. Dersom USA lar flyene passere, er Obamas muligheter til å skape fornyet tillit med den muslimske verden ødelagt for årevis.

styrkes symbolsk

De pro-amerikanske regimene i Midtøsten vil ytterligere hånes av sine langt mer Israel-fiendtlige befolkninger. De anti-israelske regimene i Iran og kanskje Syria vil styrkes, i det minste symbolsk i den muslimske verden. Begge faktorer vil tvinge fram fortsatt amerikansk militært nærvær i regionen, noe Israel har sterk interesse av. Men hva er muligheten for at USA skyter ned eller tvinger tilbake de israelske flyene i et slikt ekstremt, men ikke utenkelig scenario?

En selvdestruktiv alliert?

I konfliktstrategisk forstand er Israel i økende grad en klamp om foten for Vesten generelt og USA spesielt. Intet enkeltfenomen samler den muslimske verden mer enn antipatien mot Israel. Al-Qaeda benytter denne symbolikken til fulle. Det er lite som tyder på at Obama har vilje eller evne til å endre USAs nærmest automatiske favorisering av Israel, på tross av at favoriseringens konsekvens undergraver flere av USAs egendefinerte målsettinger, ikke minst ’krigen mot terror’. En umiddelbar beslutning om handling eller passivitet som følge av israelsk bruk av amerikansk kontrollert luftrom vil imidlertid muliggjøre en respons fra Obama uten at den pro-israelske lobbyen for tid til å agere. Det er ganske sikkert at disse scenarioene nå utvikles og analyseres i både Tel Aviv og Washington.

About this publication