America, Empire of Freedom?

<--

Gjennom historien. I finanskrisens skygge gransker USA sin sjel. Det har landet gjort siden de første europeere gikk i land. Men forholdet mellom imperium, frihet og tro er stadig like paradoksalt. Kan Obama hugge den gordiske knuten?

WOODROW WILSON VAR DEN FØRSTE president som reiste utenfor USA. Fullastet med prinsipper om demokrati, frihet og samarbeid kom han til Europa for å fastsette fredsbetingelsene med Tyskland etter den første verdenskrigens slutt. I Europa ventet Frankrikes Georges Clemenceau og Storbritannias David Lloyd Georges, begge av et mer kynisk og realistisk kaliber enn den amerikanske presidenten: Gud gav oss De ti bud, og vi brøt dem, kommenterte Clemenceau tørt. Wilson gir oss 14 punkter. Vi får se hvordan det går. Og det gikk som det måtte gå når moral og prinsipper møter de kalde realiteter etter en krig som kostet 10-talls millioner døde. Verden fikk Folkeforbundet (hvor vår egen C.J. Hambro skulle bli frontfigur gjennom mange år). Folkeforbundet ble skapt av Woodrow Wilson. Men kongressen forpurret at Amerika noen gang ble medlem.

Velskrevet bok.

Episoder som dette ruller på kulelagre gjennom en blodfersk bok som nettopp er kommet ut i Storbritannia: Amerika, frihetens imperium. Boken er skrevet av David Reynolds, professor i amerikansk historie ved universitet i Cambridge. På drøye 600 sider leverer Reynolds et fascinerende og beundringsverdig velskrevet portrett av det enorme kontinentet helt fra de første, kjente nykommere for 12000 år siden og frem til Barack Obamas innsettelse som president. Men tidsspennet til tross er det aldri noen tvil om hva som er Reynolds’ viktigste anliggende (han er fremme ved Columbus og de første europeiske innvandrerne allerede på side 10). Det er tiden etter revolusjonen i 1776 han er interessert i, og det er tre fasetter, eller begreper, han vil belyse historien gjennom; Frihet, imperium og tro.

Gud.

For som forfatteren selv sier det: «I USAs historie har imperialismen ofte vært frihetens stille dansepartner.» Og troen danser villig med når Stars and Stripes er på tur. Som da George Bush, ett år etter at USA hadde gått inn i Irak, leverte følgende kraftsats: Jeg stoler på at Gud snakker gjennom meg. Uten det, kunne jeg ikke gjøre jobben min.

Hans far, derimot, stanset etter Kuwait. Men mens George W. Bush drev noe som lignet faretruende på et korstog, ville den første president Bush ikke besvare Iraks aggresjon mot Kuwait ved selv å gjøre USA til okkupant i et fiendtlig land. Den eldre Bush hadde solide forgjengere på det punkt; George Washington og ikke minst John Quincy Adams, som hevdet med styrke at det ikke var Amerikas oppgave å dra utenlands «in search of monsters to destroy».

Eget imperium.

Reynolds har hentet bokens tittel fra et brev Thomas Jefferson, en av USAs «founding fathers», skrev til James Madison: «Vi skal skape et frihetens imperium som verden ikke har sett siden skapelsen.» Jefferson var svoren anti-imperialist og det var Englands imperialistiske åk USA kvittet seg med under frihetskrigen. Med den som bakteppe bygget USA sitt eget imperium ved hjelp av krig og penger, et frihetens imperium basert på slaveri og utryddelse av kontinentets urinnvånere, kjøp av de enorme områdene fra Frankrike da Napoleon trengte penger til å invadere England, krig mot Mexico, som mistet New Mexico og California, krig mot Spania (hvor den norske Krag-Jørgensen-riflen var amerikanernes standardvåpen), Cuba og Filippinene, kjøpet av Alaska fra Russland i 1868 for 7,2 millioner dollar, en handel mange amerikanere mente var komplett idiotisk. Så sent som i 1950, da det var snakk om å utvinne olje fra permafrosten, ble planen slaktet av flere oljespesialister som påpekte at utvinningskostnadene ville komme opp i fem dollar pr. fat. Og den prisen, ble det sagt, kommer verden aldri til å oppleve.

Nasjonen USA.

Nettopp fordi begrepet «frihet» er så viktig i Reynolds’ bok, har borgerkrigen, som kostet flere amerikanske liv enn begge verdenskrigene, naturlig nok fått en sentral plass. Med den gikk Amerika fra å være et flertalls-substantiv i det amerikanske språk (The United States are a republic) til entall (The United States is…). Med den ble også nasjonen USA skapt. Reynolds peker spesielt på Lincolns berømte tale etter Gettysburg, hvor hverken begrepet «unionen» eller «stater» ble brukt. Derimot ble «nasjonen» brukt fem ganger i en tale på bare 272 ord. Men paradoksene vandrer i kø her også. Både George Washington og Thomas Jefferson var innbitte slaveeiere og Lincoln selv var bare så måtelig interessert i slavenes skjebne. Det var først og fremst unionen han ville redde.

Og hvor frie ble egentlig slavene? USA ble riktignok kvitt slaveriet, men skaffet seg til gjengjeld en ny skillelinje. Ikke mellom slave og fri, men mellom svart og hvit. Reynolds får med seg en horribel scene fra siste verdenskrig, i Kansas, USA, hvor hvite amerikanske offiserer spiser middag sammen med tyske offiser-fanger mens den amerikanske hærs egne, svarte GIs henvises til en annen bygning. Først med Lyndon B. Johnson, som huskes bedre for Vietnam enn for sin kamp for likestilling mellom svart og hvit, kom grunnlovens «all men are created equal» sånn noenlunde på plass i det amerikanske samfunnet. Sånn noenlunde. USA har fortsatt en vei og gå.

Som et spøkelse.

I disse finanskrisetider er det ekstra interessant å merke seg ett navn som går som et spøkelse gjennom Reynolds fremstilling helt fra Wilsons forsøk på å gjøre «the world safe for democracy» etter første verdenskrig og frem til i dag: Økonomen John Maynard Keynes. Keynes forlot Lloyd Georges delegasjon i protest mot de knallharde erstatningsbetingelsene Tyskland fikk: «Hadde jeg vært i Tysklands sted, ville jeg heller dødd enn å signere en slik avtale», sa han. Keynes dukker opp igjen under Roosevelt, som ikke forsto hva Keynes snakket om i det hele tatt, og igjen under Nixon, som hevdet at «vi er alle keynesianere nå» og til slutt, selvsagt, i dagens krise, hvor Barack Obama gjør sitt beste for å oppfylle Keynes anbefaling om kraftig underskuddsbudsjettering for «å krysse avgrunnen før det blir mørkt». Kanskje Obama og resten av verden har klart det denne gang?

Holder fokus.

Plassen forbyr meg å dykke dypere i de enorme stoffmengder Reynolds forsyner seg av. Landskapet han maler er enormt, men han makter å holde fokuset smalt nok til å fange de fleste fasetter av den merkelige balansegangen mellom de tre begrepene han har valgt å konsentrere seg om. Riktignok overtar journalisten for historikeren helt mot slutten av boken. Reynolds våger liksom ikke å trekke den lange, historiske linjen videre og inn i Barack Obamas tid. Det er forståelig, men synd. For mange av problemene er de samme som tidligere presidenter har stått overfor. Men Reynolds er knapt til å misforstå i valget mellom amerikansk realisme og wilsonsk messianisme, eller mellom Bush den eldre og Bush den yngre. Hadde George W. Bush snakket mer med sin far og litt mindre med «Faderen», kunne de siste års amerikansk historie sett ganske annerledes ut. Barack Obamas også.