A Post-Christian America

<--

USA etter kristendommen

Antallet ikke-troende har økt markant de siste årene, og religionen spiller en stadig mindre rolle i amerikansk politikk. Har USA under Obama innledet begynnelsen på sin post-kristne fase?

Publisert av: Håvard Nyhus Skriv ut side Tips en venn

Mandag 11. mai 2009

Tips en venn

Obama var nylig på besøk i Tyrkia. Der tok han oppgjør med forestillingen om at USA er en judeo-kristen nasjon: “En av de store styrkene til USA,” sa han, “er … vi har en stor kristen befolkning – men vi anser ikke oss selv som en kristen nasjon; eller en jødisk nasjon; eller en muslimsk nasjon. Vi anser oss selv som en nasjon av borgere som er bundet av idealer og et sett av verdier.”

Reaksjonen var forutsigbar. Frank Donatelli, sjef i den republikanske tankesmien GOPAC raste: “Skal vi begynne å unnskylde oss for å være kristne også nå!?”, skrek han på CNN. Uken i forveien stemte Høyesterett i Iowa for å underkjenneet forbud mot same-sex marriage. Det var med andre ord et par tøffe uker for de kristen-konservative. Og verre skal det bli.

So, help me God?

De første amerikanerne var veldig strikte. Stat og kirke måtte holdes strengt adskilt fra hverandre. Amerika besto av folk som hadde rømt fra religiøs forfølgelse, det siste de ønsket var å få en ny versjon tredd over hodet. Ved sin andre innsettelsestale i 1793 valgte derfor George Washington å utelate Ham helt. Gud ble ikke avsett med en eneste hilsen. Hans etterfølger John Adams ville ikke være noe dårligere og la hånden på konstitusjonen i stedet for Bibelen.

John Quincy Adams ville ikke være noe dårligere og la hånden på konstitusjonen i stedet for Bibelen.

Snart ble det imidlertid andre boller. Først gjennom forsiktige omskrivinger: “that Infinite Power which rules the destinies of the universe” (Jefferson), “that Power whose providence mercifully protected our national infancy” (Jackson), og “Him Who has not yet forsaken this favored land” (Lincoln). Så tok det helt av på 1900-tallet; å utelate Gud ville ikke bare vært uhørt, men politisk umulig. Ved siste opptelling har Gud blitt påkalt i 43 av 55 innsettelsestaler. (Det er imidlertid verdt å merke seg at Jesus ikke er blitt nevnt i en eneste.) Alt sammen må ha virket forvirrende på den aldrende John McCain: I en tidlig fase av presidentkampanjen (2007) hevdet han at konstitusjonen definerer USA “som en kristen nasjon”. For ordens skyld: Nei, den gjør ikke det.

Ulikt hva ateisten eller deisten George Washington (hva den første presidenten trodde eller ikke trodde er fremdeles en het potet her borte) så for seg: Avvisningen av de europeiske kirkene gjorde ikke religion mindre populært, snarere tvert i mot. I stedet slo et attraktivt marked av frie, nye kirkesamfunn ut i full blomst. Her var det noe for enhver smak. Som Alexis de Tocqueville ganske uventet måtte medgi da han kom til USA: “Det første som slo meg var den voldsomme religiøse atmosfæren i landet.” Og slik har det vært en stund. Noe er imidlertid i emning. Om Obama er aldri så kristen – han målbærer også et USA forsonet med sin diversitet.

Alarmerende

Det var fort gjort å overse. Men i femte ledd på side 17 i den omfattende amerikanske undersøkelsen Religious Identification Survey 2009 som ble lagt fram i mars, fant Albert Mohler jr. – president i et av verdens største baptist-samfunn – noe som traff ham med voldsom kraft. Særlig et av undersøkelsens funn var intet mindre enn alarmerende: Antall amerikanere uten noen som helst religiøs tilknytning var blitt fordoblet siden 1990 – fra 8 til 15 prosent.

To tredjedeler av befolkningen (68 prosent), mente at religion “mister innflytelse” i det amerikanske samfunn.

Og ennå gjensto det verste: Der ateismen historisk sett hadde vært konsentrert på nordvest-kysten, hadde den nå spredd seg med tilflukssteder sør i California; på østkysten og i Texas (!). For Mohler så det ut som det historiske grunnlaget for USAs religiøse kultur slo sprekker. Dette var små lommer som kunne undergrave den kristen-konservative agendaen. Slik Tocqueville også hadde observert: Side om side med de gudfryktige levde nybyggere med “a great depth of doubt and indifference to faith.”

Som Mohler skrev på bloggen sin: “Det slo meg virkelig hardt. Å miste New England på den måten. Et bemerkelsesverdig skifte har skjedd rundt oss. Den såkalte judeo-kristne konsensus i forrige århundre har måttet vike for en post-moderne, post-kristen, post-vestlig krise som truer selve hjertet av vår kultur.” På samme tid virket flere av Mohlers åndsfeller mer eller mindre forsonet med at de hadde tapt slagene om abort, skolebønn, evolusjonsundervisning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Hva skjedde?

De Civitate Dei

Det virket med ett veldig, veldig lenge siden den amerikanske evangelisten og kirkefaderen Charles G. Finney argumenterte for at “the great business of the church is to reform the world – to put away every kind of sin“. Kristne er forpliktet, hevdet han “to exert their influence to secure a legislation that is in accordance with the law of God.” Ronald Reagan benyttet seg delvis av samme retorikk da han snakket om USA som The Shining City Upon A Hill.

Kristne krefter i Amerika har lenge tenkt nettopp slik. Kirkens vurderinger og statens lovgivning skal være i synk; forholdet skal være 1:1. Ikke bare ideelt sett – men rent faktisk. Hvis kirken mener at det er synd å drikke alkohol, skal staten forby alkohol. Hvis kirken mener Darwins evolusjonslære er i konflikt med Bibelen, skal staten justere undervisningsplanen deretter. Hvis kirken mener at abort bør forbys, skal staten og domstolene gjøre det samme. Det er ikke bare et politisk program, det handler om personlig plikt og religiøs fullbyrdelse. Det er med andre ord en del som står på spill når homsene skal begynne å gifte seg med hverandre.

Underlig nok hersker det likevel stort sett fred og fordragelighet i Obamaland. Forbitrelsen som startet da obligatorisk skolebønn ble avviklet av Høyesterett i 1962, og som ble aksentuert av innføringen av fri abort elleve år senere, virker – kanskje kontraintuitivt – bare å avta. Selv drønningen fra den ene fallende gay marriage-skansen etter den andre etterfølges mest av et slags skuldertrekk. Et slags resignert ”vel vel, Guds rike er uansett ikke av denne verden”.

Mister innflytelse

Denne nye forsoningen med statens ufullkommenhet, er likevel kanskje mest et utslag av en tiltagende “marginalisering“. Ifølge den samme undersøkelsen har befolkningsandelen som identifiserer seg som kristne falt med 10 prosent siden 1990 – fra 86 til 76 prosent. Utviklingen er også illevarslende fra et republikansk perspektiv: Hele 75 % av dem som ikke tilhørte noe kirkesamfunn stemte på Obama.

”Den såkalt judeo-kristne konsensus i forrige århundre har måttet vike for en post-moderne, post-kristen, post-vestlig krise som truer selve hjertet av vår kultur.”

En ny måling foretatt av Newsweek viser den samme trenden: På spørsmålet “Tenker du på USA som en kristen nasjon” svarte bare 62 prosent ’ja’. For bare et år siden svarte 69 prosent det samme. To tredjedeler av befolkningen (68 prosent), sier seg også enig i at religion “mister innflytelse” i det amerikanske samfunn. I tillegg er andelen som mener religion “kan svare på alle, eller de fleste av dagens problemer“ på et historisk lavål – 48 prosent. Under George W. Bush og Clinton falt dette tallet aldri under 58 prosent.

Godt nytt

Likevel vil USA fortsette å være en nasjon formet av religiøs (kristen) tro. Vi snakker ikke europeiske tilstander her. At færre definerer seg som kristne betyr ikke nødvendigvis at landet er inne i det Mohler kalte en “post-kristen fase“. En tredjedel av amerikanerne omtaler seg selv som born-again christians og stor innvandring fra Latin-Amerika sørger for at det stadig blir flere katolikker.

Svekkelsen av den kristen-konservative bevegelsen kan dessuten være gode nyheter for religionen per se – den kan peiles tilbake på hjemmebane i stedet for å vikariere som politisk instrument. Sidelinje-tilværelsen kan være en god anledning til å gjenoppdage dydene som sørget for at grunnlovsfedrene separerte kirke og stat i utgangspunktet. Trosbaserte argumenter skal behandles som ett element blant mange i den store, politiske samtalen – og ikke som trumfkort. Jefferson formulerte det slik: Du skal skille kirke og stat, men å skille religion og politikk er som å forsøke å skille økonomi og politikk.

Og som Obama var inne på i Tyrkia: Amerikas storhet har aldri vært knyttet til en bestemt tro; men til frihet og orden i sysakene.