Obama’s Conflicting Schedule

Edited by Alex Brewer

<--

LØRDAG UTLØP en av de viktigste rustningskontrollavtaler mellom USA og Russland, START-1. Fredag snakket presidentene Barack Obama og Dmitrij Medvedev med hverandre på telefon, mens utenriksministrene Hillary Clinton og Sergej Lavrov traff hverandre personlig i Brussel. Resultatet ble en felles erklæring om at de to land ønsker å fortsette samarbeidet i «avtalens ånd» og arbeide hardt for å få en ny avtale på plass så raskt som mulig.

Det betyr at topplederne i begge land har gitt forhandlerne en kraftig dytt i ryggen, og at det ikke kommer til et brått brudd selv om fristen altså er oversittet. Men så komplisert er det å finne frem til nye, detaljerte kontrollregler, at det tar over et halvt år å utarbeide dem. For det er kontrollreglene som må på plass hvis den nye atomavtalen skal ha noen betydning som tillitsskapende tiltak. Der stritter alle militære instinkter imot. USA har allerede, til tross for ordene om avtalens ånd, måtte trekke tilbake inspektører fra byen Votkinsk. De kontrollerte russisk rakettproduksjon. Vi får håpe at to presidenters ord veier så tungt at det likevel blir mulig å finne frem til en ny atomavtale uten for store vanskeligheter, og at det ikke vil gå hverken vinter eller vår før den er på plass.

MEN OBAMA FIKK altså ikke med seg en slik avtale til Oslo, som et konkret bevis for at den heder han ble vist av Nobelkomiteen for sitt arbeid for atomnedrustning. Hvis avtalen er rett rundt hjørnet, gjør ikke det noe, selv om det sikkert hadde vært kjærkomment å ha noe å legge frem i Nobeltalen torsdag. På grunn av omleggingen i programmet, vil den amerikanske presidenten heller ikke kunne ha noe med seg fra klimatoppmøtet i København.

ENNÅ VET VI ikke hva som er den direkte foranledning til at Obama valgte å reise til København mot slutten av møtet, og ikke i begynnelsen av det, slik opprinnelig planlagt. Vanligvis reiser ikke politiske toppledere til møter av denne typen uten å være sikre på at de har et resultat å vise til. Utsettelsen kan bety at det er kommet til en forståelse mellom USA og Kina, de to største forurenserne i verden. Hvis denne forståelsen kan gi seg utslag i konkrete løfter om reduksjon av utslipp, er det en svært god nyhet for klimaarbeidet. Men hvis løftene blir for vage, eller de to landene blokkerer for radikale tiltak, vil det være svært negativt for utviklingen.

Vi skal selvsagt heller ikke se bort fra at de andre deltagerne har lagt et visst press på Washington og Beijing, og at dette presset kan ha hatt sin virkning.

INNTIL VIDERE får vi håpe at den mest positive forklaringen er den riktige. Uten at USA og Kina er med på laget, blir klimaarbeidet både tungt og lite nyttig.

About this publication