The Great Nobel Battle

<--

Kjernen. Nobel-kritikerne våger ikke å antyde hvem som har fortjent fredsprisen bedre enn Barack Obama. For kritikkens kjerne er ikke misnøye med det han har gjort, men forventninger om at Obama skal gjøre så mye mer.

SLIK SETT ER DEBATTEN etter at det ble kjent at USAs 44. president, Barack Obama, fikk årets fredspris, helt spesiell.

Nå er det slett ikke nytt at verdens mest prestisjefylte fredspris vekker debatt. Det er heller ikke noe nytt at omstridte politikere får prisen. Men det er definitivt et nytt trekk at debatten mer dreier seg om det prisvinneren ikke har hatt tid til å gjøre enn det han vitterlig får prisen for.

Bare dette enkle faktum sier mye om hvilke håp som er knyttet til Barack Obamas presidentskap.

Lengselen etter USA

Det er fristende å spekulere på om fredsprisen til Obama overhodet ville vært mulig å tenke seg uten åtte år med George W. Bush i Det hvite hus. År der USA med rette – og noen ganger med urette – opplevdes som supermakten som gikk sine egenrådige veier. Politiske veivalg der dialog ofte ble erstattet av konfrontasjon, samarbeid med diktat, avtaler med alenegang, rådslag med arroganse.

En politikk store deler av verden opplevde som en oppskrift på utrygghet, og som utviklet en intens politisk lengsel etter et mer samarbeidsvennlig og mer globalt orientert USA.

«Forandring» var budskapet som ga Barack Obama valgseieren i fjor høst. Og ikke noen gang etter Den annen verdenskrig har en amerikansk presidentkandidat vunnet et valg med et budskap som så tydelig representerte en forandring også av USAs utenrikspolitikk.

Det nærmeste man kommer er nok valgkampen som i 1980 førte til Ronald Reagans seier over den sittende president Jimmy Carter.

Dramatisk klimaskifte

Barack Obama har æren for det mest dramatiske klimaskiftet i internasjonal politikk siden de avskyelige terrorangrepene mot New York og Washington 11. september 2001. Og i et vanvittig tempo har han begynt å realisere sine visjoner om en annen verden.

Det betyr at USA aktivt engasjerer seg i atomnedrustning, og at supermakten igjen ser på FN som et viktig internasjonalt instrument. Barack Obama har gravlagt det konfliktskapende rakettskjoldet, og slik lagt grunnlaget for at en ny avtale med Russland er like rundt hjørnet. Og slik hans Praha-tale i april igjen satte atomnedrustning på den internasjonale dagsordenen, var hans inviterende Kairo-tale i juni en retorisk gjenopprettelse av USAs forhold til den muslimske verden.

En fredspris i sum

Hver for seg er dette argumenter for en fredspris. Summen av det gjør at knapt noen kan være uenige i at Barack Obama er den enkeltperson som det siste året har gjort mest «for brorskap mellom nasjonene», slik det står i Alfreds Nobels testamente.

Absolutt ingen av Nobelkomiteens mange kritikere har i hvert fall kommet opp med et navn som har gjort mer dette året.

Det er nok heller ikke problemet for de fleste.

Dømt til å skuffe

«En Nobelpris for ingenting», «For mye for tidlig», «Sorry, Obama, du fortjener den ikke ennå», «Fredsprisen til Obama, men det er ikke hans feil» – det har ikke manglet på kritiske og sarkastiske titler i internasjonal presse siden Nobelnyheten ble kjent. Men selv i undrende og kritiske amerikanske medier er det dem som har tatt Nobelkomiteen i forsvar. Som når CNNs Fareed Zakaria retorisk spør om Mor Teresa avskaffet fattigdommen før hun fikk fredsprisen:

«Utryddet Al-Baradei atomvåpnene eller gjorde Woodrow Wilson slutt på all krig? Prisen gis jo ofte på bakgrunn av visjoner snarere enn oppnådde mål.»

Selvsagt gjør den det, men det er ikke så enkelt når prisvinneren er USAs president. For en ting er idealistiske visjoner – noe annet er realpolitikkens krav. Det kan være mulig å forene disse to, men som oftest trekker de i hver sin retning.

Derfor vet vi også at Barack Obama er dømt til å skuffe mange av dem som har gitt ham en helt urealistisk frelserrolle. Det er nok å minne om at han er øverstkommanderende for en militærmakt som kjemper to kriger. Vi vet dessuten at en av hans viktigste oppgaver er å tjene USAs stormaktsinteresser. Og vi vet at det ikke alltid vil skje med mykt diplomati og i resten av verdens interesser.

Krav og håp

Men vi vet også at verden blir et farligere sted å være dersom det ikke finnes politikere som strever etter å finne fellesnevneren for realpolitikkens krav og visjoner som gir håp. Ofte undervurderes egenverdien som selve den politiske temperaturen har i internasjonal politikk – enten den nå er kald eller varm. Det er ingen hemmelighet at personkjemien mellom statsledere i gitte situasjoner har vært avgjørende for det politiske resultatet.

Politikk er ingen eksakt vitenskap. Politikk utøves på et lappeteppe av motstridende interesser, kyniske avveininger, skiftende stemninger og i beste fall også idealistiske visjoner.

Som ingen annen politiker det siste tiåret har Barack Obama brukt håp som politisk drivkraft og mobiliseringsgrunnlag. Det hjalp ham til å vinne et valg, men ingen av oss vet hvor langt det rekker i møtet med realpolitikkens brutale krav. Håpets kraft er likevel en størrelse i seg selv – også i internasjonal politikk!

Også dette gir Nobelkomiteen et håndslag ved årets tildeling.

Stor fallhøyde

Nobelhistorien er full av eksempler på at den norske komiteen har valgt prisvinnere som står midt oppe i krevende politiske prosesser.

Sist skjedde det i 2000, da president Kim Dae Jung fikk prisen for forsoningsarbeidet mellom sitt land og Nord-Korea. Et hederlig forsøk som i dag kan oppsummeres som totalt mislykket. Det var også innsatsen til prisvinnerne fra 1994, Rabin, Peres og Arafat, for å finne en varig Midtøsten-løsning, mens vinnerne året før, Nelson Mandela og Fredrik de Klerk er eksempler på politiske Nobelvinnere som lyktes. Det samme er de nord-irske politikerne John Hume og David Trimble fra 1998.

Årets fredspris går inn i denne tradisjonen. Men praktisk talt samtlige andre politikere med plass i Nobelhistorien har fått prisen som et stimulerende skulderklapp mot slutten av avgjørende politiske prosesser. Barack Obama får prisen helt i starten av sitt politiske livsløp. Der ligger det nesten enestående ved årets pristildeling.

Men for en begynnelse. For en forventning om mer av det samme. Og for en fallhøyde – mest for Barack Obama, men også for Den norske Nobelkomite.

About this publication