He Is Taking Charge

Published in Aftenposten
(Norway) on 30 March 2010
by Per Kristian Haugen (link to originallink to original)
Translated from by Lars Erik Schou. Edited by Jessica Boesl.
One thing we have learned from the fight over health care reform is that Barack Obama had to engage strongly, personally and mobilize his own party. His bipartisan appeals fell on deaf ears.

What now? That is the question after Congress confirmed the bill to get health care to Americans. Extra time was needed to make some final adjustments to the bill that was passed last week, but there is no doubt. The largest social reform since the 1960s in the United States is a fact.

The final tally in the House of Representatives was 220 for and 207 against; in the Senate it was 56 for, 43 against. In both chambers, Republicans said a unanimous no — which was followed by some representatives from the right wing of the Democratic Party.

Obama can rejoice over his largest political win since he moved into the White House on January 20 last year. In the end, he prevailed, despite predictions of a humiliating defeat. But health care reform has taken so much of the spotlight that other cases have been overshadowed.

A part of the price is also the fact that the tone of American political discourse has become even harder and more uncompromising. The most extreme opponents of reform have been way out of line. Some Democratic politicians have received death threats. There have been relentless personal attacks, where politicians have been attacked for the color of their skin or their sexual orientation. John Boehner, the Republican leader of the House of Representatives, has distanced himself from these types of grave attacks, but has also said that people have a right to be angry.

The need to bridge the party divide was one of Obama's most popular themes during the presidential campaign. He hit many Americans right at home with his wish to make the political debate be dominated less by emotion and artificial differences, and more by reason and cooperative solutions.

As president, Obama has tried to live by those principles. He invited experts with different views to listen to their advice. A critical voiced called him “the Harvard professor.” It said he acted like the leader of a political seminar and not as the highest decision maker in the world's only superpower.

The handling of health care reform was used an example. Obama made it his number one priority, but remained passive when it came to the work representatives did. Democratic leaders in Congress felt Obama gave little help. Republicans were offered to be part [of the legislative process], but it did not make them more willing to compromise.

One of the most important moments in Obama's time as president has been when he realized that he would never have wide agreement on health care reform. The consequence is that Democrats carried the reform on their own shoulders. That realization must have felt good. Obama seems more inspired and upbeat than he has in a long time.

This experience will probably decide Obama's policies before the important mid-term elections in November and on, approaching the 2012 elections. We will see a president with a more clear and leftist profile, especially in economic matters.

The number one priority here is to regulate the financial sector to stop a repetition of the denial of responsibility that led to the worst economic crisis since the 1930s. Tighter banking regulations are one potential winning formula for Obama.

The second priority is the fight against unemployment, which is still hovering around 10 percent. There are ideas to increase unemployment benefits and the cash flow to the states, but much more is needed. The development of the job market could decide Obama's election.

Further down the list is energy and climate policy, where hope of new jobs could increase the chances of greener policies. Obama is also concerned with school reform, where America has lost the competitive edge it had a few generations ago. Immigration policy also needs a significant overhaul. Many millions of people are permanently residing in the U.S. without documentation.

When it comes to health care reform, it is important to be aware that it is to be gradually implemented over a period of many years. The many who have health insurance through their employer will not notice much difference. That means that the promised entitlements are slow in coming, but it also means that the ones who have warned of disaster will have credibility problems.

That final item should worry the Republicans, who want to keep the temperature at the boiling point. They have received the not very flattering label as the “party of no,” but that is an accurate description. The party's attitude to health care reform is summed up in the slogan “repeal, replace, reform.” The bill is to be repealed and replaced with something based on “common sense.”

The Republican idea of good health care reform is to give people tax credits for insurance premiums, which is fine, but it is not a solution for the many that have little or no income. This does not seem to worry the Republican leadership too much. They are letting their party act as a vehicle for extremist protests, like the populist Tea Party movement's anger against anything that has anything to do with tax or government interference. This is beginning to strip away the Republican Party's status as an alternative fit to govern.

America today is lacking a moderate conservative party who can ask critical, constructive questions — questions about the spending of the president and Congress. There can be no doubt that Obama's reforms are costly, even if the results are beneficial. They will be added on top of a dangerous budget deficit, and at some point in time the budget has to be brought more in balance.

But it is Obama's successor who will have the worst headache.


En lærdom av striden om helsereformen er at Barack Obama måtte engasjere seg sterkt personlig og mobilisere sitt eget parti. Hans tverrpolitiske appeller møtte døve ører.

HVA NÅ? Det er spørsmålet etter at Kongressen natt til i går bekreftet vedtaket om helseforsikring for alle amerikanere. Det ble nødvendig med ekstraomganger for å gjøre noen mindre justeringer i det første vedtaket fra forrige helg, men nå er det ikke lenger noen tvil. Den mest betydningsfulle sosiale reformen i USA siden 1960-tallet er et faktum.

De endelige stemmetallene i Representantenes hus var 220 for og 207 mot, i Senatet 56 for og 43 mot. I begge kamre sa republikanerne enstemmig nei – og fikk følge av en del representanter fra høyrefløyen i Det demokratiske parti.
Mye ugjort.

Obama kan glede seg over sin største politiske seier siden han flyttet inn i Det hvite hus 20. januar i fjor. Til slutt fikk han uttelling for at han holdt ut og trosset alle spådommer om et ydmykende nederlag. Men helsereformen har slukt så mye oppmerksomhet at andre saker er kommet i skyggen.

En del av prisen er også at tonen i amerikansk politikk er blitt enda hardere og mer uforsonlig. De mest ekstreme motstanderne av helsereformen har gått langt over streken. Flere demokratiske politikere har mottatt drapstrusler. Det har foregått en hemningsløs personhets der politikere har fått gjennomgå for sin hudfarge og seksuelle legning. John Boehner, republikanernes leder i Representantenes hus, har tatt avstand fra slike grove overtramp, men har også sagt at folk har rett til å være sinte.

Behovet for å bygge bro over partiskillene var et av Obamas mest populære temaer i presidentvalgkampen. Han traff mange amerikanere hjemme med sitt ønske om å gjøre den politiske debatten mindre preget av følelser og kunstige motsetninger og mer preget av fornuft og samlende løsninger.
Fjern og akademisk?

Som president forsøkte Obama å leve etter sine egne prinsipper. Han inviterte eksperter med ulike synspunkter for å lytte til deres råd. Kritiske røster kalte ham «professoren fra Harvard». De mente han oppførte seg som lederen av et politisk seminar og ikke som den øverste beslutningstageren i verdens eneste supermakt.

Håndteringen av helsereformen ble brukt som eksempel. Obama gjorde den til sin fremste kampsak, men forholdt seg nokså passiv til de folkevalgtes arbeid med reformen. De demokratiske lederne i Kongressen følte at Obama ga dem lite drahjelp. Samtidig fikk republikanerne fritt spill, uten at det gjorde dem mer kompromissvillige.

Et av de viktigste øyeblikk i Obamas tid som president var da han innså at det aldri ville bli noe bredt forlik om helsereformen. Konsekvensen måtte bli at demokratene bar reformen frem på sine egne skuldre. Den erkjennelsen må ha kommet som en befrielse. Obama virker mer inspirert og opplagt enn på lang tid.
Venstresving.

Denne erfaringen vil trolig bestemme Obamas politikk foran det viktige mellomvalget i november og videre frem til presidentvalget i 2012. Vi kommer til å se en president med en klarere og mer venstreorientert profil, mest tydelig i økonomiske spørsmål.

Sak nummer én er reform av finanssektoren for å hindre en gjentagelse av ansvarsløsheten som banet vei for den verste økonomiske krisen siden 1930-årene. Strengere kontroll med bankene er en potensiell vinnersak for Obama.

Sak nummer to er kampen mot arbeidsledigheten, som fremdeles ligger rundt 10 prosent. Det ligger på bordet forslag om å forbedre ledighetstrygden og øke tilskuddene til delstatene, men det er behov for en langt større innsats. Utviklingen på arbeidsmarkedet kan avgjøre Obamas gjenvalg.

Lenger nede på listen kommer energi- og klimapolitikken, der håp om nye arbeidsplasser kan gi sjanser for en grønnere politikk. Obama er også opptatt av reformer i skolen, der USA har mistet forspranget som landet hadde for et par generasjoner siden. Innvandringspolitikken trenger også en overhaling. Mange millioner mennesker lever permanent i USA uten gyldige papirer.
Ingen dramatikk.

Når det gjelder helsereformen, er det nødvendig å være klar over den trer i kraft gradvis over en periode på flere år. De mange som allerede får helseforsikring betalt av arbeidsgiveren, vil i første omgang merke liten forskjell. Det innebærer at de utlovede fordelene vil la vente på seg, men også at de som har varslet en katastrofe får problemer med troverdigheten.
«Nei-partiet».

Det siste burde bekymre republikanerne, som gjerne vil holde temperaturen på kokepunktet. De har pådratt seg den lite smigrende betegnelsen «nei-partiet», men det er full dekning for den. Partiets holdning til helsereformen er oppsummert i slagordet repeal, replace and reform. Vedtaket skal oppheves og erstattes av noe annet, som er bygd på «sunn fornuft».

Republikanernes ide om en god helsereform er å gi folk fradrag i skatten for premien til sykeforsikring. Greit nok, men ingen løsning for de mange som har liten eller usikker inntekt.

Nå ser ikke dette ut til å bekymre dagens republikanske ledere noe særlig. De lar partiet sitt fremstå som et talerør for ytterliggående protestholdninger, slik det kan observeres i den populistiske Tea Party-bevegelsens hardkjør mot alt som smaker av skatter og statlige inngrep. På denne måten er Det republikanske parti i ferd med å frata seg selv statusen som et regjeringsdyktig alternativ.

USA mangler i dag et moderat konservativt parti som kan stille kritiske, men konstruktive, spørsmål om pengebruken til presidenten og flertallet i Kongressen. Det er nemlig ingen tvil om at Obamas planlagte reformer blir kostbare, selv om formålene er aldri så gode. De kommer på toppen av et faretruende budsjettunderskudd, og på et aller annet tidspunkt må regnskapet bringes mer i balanse. Men den verste hodepinen blir det Obamas etterfølger som får.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link .

Hot this week

Canada: How Ottawa Gift-Wrapped our Dairy Sector for Trump

Ireland: The Irish Times View on Trump vs the Fed: Rocky Times Ahead

Australia: Donald Trump Just Won the Fight To Remake America in 3 Big Ways

Austria: Trump, the Bulldozer of NATO

     

Taiwan: After US Bombs Iranian Nuclear Facilities, Trump’s Credibility in Doubt

Topics

Turkey: Europe’s Quiet Surrender

Austria: Trump, the Bulldozer of NATO

     

Israel: In Washington, Netanyahu Must Prioritize Bringing Home Hostages before Iran

Ukraine: Why Washington Failed To End the Russian Ukrainian War

United Kingdom: Trump Is Angry with a World That Won’t Give Him Easy Deals

Nigeria: The Global Fallout of Trump’s Travel Bans

Australia: Donald Trump Just Won the Fight To Remake America in 3 Big Ways

Colombia: The Horsemen of the New Cold War

Related Articles

Norway: Assange Can Be Extradited to the United States, Risks 175 Years in Prison

Norway: Ziwe Fumudoh Has Based Career on Making White Interview Subjects Uncomfortable*

Norway: Could Latin America Be the Winner of the New Cold War?

Norway: Oscar Worthy Portrayal in ‘Passing’

Norway: Facebook’s Metaverse Will Make Us Even More Vulnerable

Previous article
Next article