Less than 1 min.Read

Hatred of Feminists and Gays

March 2, 2019

Published in Dagbladet
(Norway) on 8 March 2019
by Marie Simonsen (link to original link to original)

Translated from by Laura Falender. Edited by Helaine Schweitzer.

Antifeminism and right-wing populism go hand in hand throughout Europe with support from conservative Christians.

Is it possible that the Catholic Church is waging a war against the rights of women and sexual minorities? The question must be asked when the church does not just delay making liberal progress, but actively opposes and attacks gender equality. The answer lies in taking inhumane action, such as when an 11-year-old in Argentina was recently denied an abortion and forced to give birth to a child after being raped by a 65-year-old man. Pope Francis supported the government’s brutal views on abortion in his native country.

What happens if this reactionary, patriarchal worldview mixes with right-wing populism in Europe? What happens to gender equality then? This is something we already have frightening examples of.

The keynote speeches at marches across Norway on March 8 this year concerned abortion. The protests were ignited by the Christian Democratic Party’s breakthrough in getting the government to tighten abortion laws. Some believe the reactions are exaggerated. Selective reduction is, after all, a marginal phenomenon and will still be performed at Norwegian hospitals after a committee has most graciously given its blessing.* The abortion laws otherwise hold fast.

Others see Prime Minister Erna Solberg’s concessions to abortion opponents in the Christian Democratic Party in a broader context. Across Europe, the right to abortion is under increasing pressure thanks to conservative Christians joining forces with right-wing populists and nationalists in attacks on the rights of women and sexual minorities. This is an explosive alliance we recognize from the tea party movement in the U.S., long before Donald Trump exploited the same forces to become president. In recent years, this union has made its mark in Europe, especially with the support of the Catholic Church.

It’s a frightening development, said the Conservative Party’s Audun Halvorsen, state secretary to Norway’s minister of foreign affairs, at a seminar last week on the EU and gender equality at the Institute for Social Research. In other words, this is not a harmless culture war we are talking about. It is not a quarrel on Facebook. Rather, it is a development that worries the Norwegian government.

The backlash and threats are genuine. Right-wing extremist heads of state, such as Hungary’s Viktor Orban, are reining in women’s access to abortions. He has attacked LGBT rights and banned gender studies. He blames the country’s low birthrate on gay lifestyles. Orban is an authoritarian face to pin on this development, and he calls himself an “illiberal democrat.” Jean-Claude Junker, president of the European Commission, sarcastically calls him “our dictator.” Orban is a symptom of a broad anti-liberal movement across large swaths of Europe, where gender equality has long been under attack from the far right, which has deemed feminism its arch enemy.

The mass murderer Anders Behring Breivik’s manifesto was as much about anti-feminism and the dream of a patriarchy as it was about Islam and immigration. His terrorist attack on July 22, 2011 was a first warning of what a dangerous mix this is, and how closely right-wing populism is tied to anti-feminism. In parts of Europe, this is now visible in the form of state sanctioned hate and persecution.

In the anthology, “Anti-Gender Campaigns in Europe,” which is one of the first attempts to collect research and studies on this subject, it is presumed that Polish Catholic bishops started the ideological attack in 2013 with an anathema against gender equality, feminists and the “gay lobby.” They claimed to be defending Polish values against a corrupt West and liberal EU.

Bishop Tadeusz Pieronek thought that liberal developments were worse than communism and Nazism combined.

Such attitudes quickly cross national boundaries. “Feminazi” is a well-known epithet among like-minded people in Norwegian commentaries. But few are as unabashedly aggressive as the bishop. The strategy has been to avoid direct attacks on women and minorities since so many people know members of each category. Instead, they emphasize what is best for the children and express skepticism toward social constructions of gender.

This is recognizable from Norwegian debates on both gender-neutral marriage laws and, not the least, on artificial insemination. The Christian Democratic Party secured a veto in the new government against egg donation despite the fact that a parliamentary majority has finally said yes.

On International Women’s Day, it is necessary to see beyond the parental leave debate. Norway can pride itself on being a world leader in gender equality, but we are hardly isolated from the currents that run through our neighboring countries. We have a responsibility to stave off the hateful ideologies and discrimination that are spreading through the rest of Europe. This hate has afflicted Norway before, and can befall it again.

*Editor’s note: Selective reduction is the practice of reducing the number of fetuses in a multiple pregnancy, say quadruplets, to a twin or single pregnancy.

Hater feminister og homofile
Anti-feminisme og høyrepopulisme går hånd i hånd gjennom Europa med støtte fra konservative kristne.

Er det mulig at den katolske kirke fører en krig mot kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter? Spørsmålet stilles når kirken ikke bare bremser liberale fremskritt, men aktivt motarbeider og angriper likestilling. Svaret ligger i inhumane handlinger som da en 11-åring i Argentina nylig ble nektet abort og ble tvunget til å føde et barn etter å ha blitt voldtatt av en 65-åring. Pave Frans støttet myndighetenes brutale abortsyn i hjemlandet.
Hva skjer om dette reaksjonære patriarkalske verdisynet blandes med høyrepopulisme i Europa? Hvor ender likestillingen da? Det har vi allerede skremmende eksempler på.
Hovedparolene i 8. mars-toget landet rundt i år handler om abort. Protestene er utløst av KrFs gjennomslag i regjeringen for å stramme inn abortloven. Noen mener reaksjonene er overdrevne. Tvillingabort eller fosterreduksjon er tross alt et marginalt fenomen og vil fortsatt bli utført ved norske sykehus etter at en nemnd aller nådigst har gitt sin velsignelse. Abortloven ligger ellers fast.
Andre ser statsminister Erna Solbergs innrømmelser til abortmotstanderne i KrF i en større sammenheng. Rundt om i Europa er retten til abort under økende press takket være at konservative kristne har slått seg sammen med høyrepopulister og nasjonalister i angrep på kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter. Det er en eksplosiv forbindelse vi kjenner igjen fra Tea Party-bevegelsen i USA, lenge før Donald Trump utnyttet de samme kreftene til å bli president. De siste åra har unionen for alvor markert seg i Europa, særlig med støtte av Den katolske kirke.
En skremmende utvikling, sa Audun Halvorsen (H), statssekretær i UD, på et seminar om EU og likestilling hos Institutt for samfunnsforskning tidligere i uka. Det er altså ingen ufarlig kulturkrig vi snakker om. Det er ikke en krangel på Facebook. Men en utvikling som bekymrer norske myndigheter.
Tilbakeslagene og truslene er høyst reelle. Høyreekstreme statsledere som Ungarns Victor Orban strammer inn kvinners adgang til abort. Han angriper LHBT-rettigheter og forbyr kjønnsforskning. Han gir skeiv livsførsel skylda for lave fødselstall. Orban er et autoritært ansikt å feste til utviklingen og kaller seg selv en «illiberal demokrat». President i Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, kaller ham sarkastisk for «vår diktator». Orban er et symptom på en bred anti-liberal bevegelse over store deler av Europa, hvor likestilling lenge har vært under angrep fra ytre høyre som har utpekt feminisme som en hovedfiende.
Massemorderen Anders Behring Breiviks manifest handlet vel så mye om antifeminisme og drømmen om patriarkatet som om islam og innvandring. Terrorangrepet 22. juli var en første advarsel om hvilken farlig miks dette er og hvor nært høyrepopulisme er knyttet til anti-feminisme. I deler av Europa er det merkbart i form av statsstøttet hat og forfølgelse.
I antologien «Anti-Gender Campaigns in Europe», som er en av de første forsøkene på å samle forskning og undersøkelser om temaet, antas det at polske katolske biskoper startet det ideologiske angrepet i 2013 med en bannbulle mot likestilling, feminister og «homolobbyen». De hevdet å forsvare ekte polske verdier, mot det korrupte vesten og liberale EU.
Biskopen Tadeusz Pieronek mente den liberale utviklingen var verre enn kommunismen og nazismen til sammen.
Slike holdninger krysser raskt grenser. Feminazi er et velkjent skjellsord blant slektninger i norske kommentarfelt. Men de færreste er så utilslørt aggressive som biskopen. Strategien har vært å unngå direkte angrep på kvinner og minoriteter siden så mange kjenner eksemplarer av sorten. I stedet fremheves barns beste og skepsis til sosiale konstruksjoner av kjønn, som det heter.
Det er gjenkjennelig fra norske debatter om både nøytral ekteskapslov og ikke minst kunstig befruktning. KrF fikk vetorett mot eggdonasjon i den nye regjeringen, tross at et stortingsflertall endelig har sagt ja.
På den internasjonale kvinnedagen er det nødvendig å ha et perspektiv utover permisjonsdebatten. Norge kan smykke seg med å være i verdenstoppen når det gjelder likestilling, men heller ikke vi er isolert fra strømninger i våre naboland. Vi har et ansvar for å demme opp for hatefulle ideologier og diskriminering som brer om seg i resten av Europa. Hatet har hjemsøkt Norge og kan ramme igjen.

This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link .