It’s About Time the Young Took Over in the US; Baby Boomers Have Done Enough

<--

På tide at de unge tar over i USA. Babyboomerne har gjort sitt

Ordfører Pete (37) kan bli tidenes yngste president.

Du kan like gjerne øve deg på å uttale navnet først som sist. Stadig flere tror Pete Buttigieg kan bli tidenes yngste amerikanske president.

Det er selvfølgelig altfor tidlig i løpet ennå, men etter sjokkvalget i 2016 er amerikanerne forberedt på at alt kan skje i 2020.

Aldri har det vært større mangfold blant kandidatene som slåss om nominasjonen for demokratene, aldri har det vært flere kvinner og etniske minoriteter. Noen utelukker ikke engang at en 37 år gammel homofil ordfører fra en liten by i Midtvesten kan ende som president. Pete Buttigieg har på kort tid gått fra å være nesten ukjent til å bli en medieyndling og en kandidat å regne med helt i tet blant demokratene, skal vi tro gode meningsmålinger og imponerende valgkampstøtte. Måten han fenger nye velgere på blir sammenliknet med Barack Obamas inntreden på den nasjonale scenen.

Han er utropt til den første «millenniumkandidaten», den som representerer den ettertraktede nye generasjonen velgere som var barn og unge rundt tusenårsskiftet, og han bruker alderen sin for alt det er verdt. Hans favorittall er 2054. Det er året han er like gammel som den sittende presidenten.

Det var faktisk Obama som først satte det nasjonale søkelyset på den unge demokraten i et intervju med The New Yorker like etter valget i 2016. Stemningen i Det hvite hus var dyster, forteller journalisten, som spurte den avtroppende presidenten om hvem som skulle redde demokratene nå. Obama ramset opp store deler av den gamle gjengen som allerede har meldt seg på til valget i 2020, og så nevnte han et ukjent navn. Det vil si, han sa ikke navnet, men kalte ham bare «ordføreren i South Bend», den fjerde største byen i Indiana.

Obama er ikke den eneste som sliter med det uvanlige etternavnet. Det er så krevende at Buttigieg selv gjør et poeng av uttalen i bioen på sin twitterkonto: Boot-edge-edge (si det fort). I South Bend kaller de ham bare «ordfører Pete». Byen valgte ham allerede i 2011, bare 29 år gammel. Medelever i videregående oppdaget talentet enda tidligere og skrev under et bilde av ham i årboka; «most likely to be President of the US».

Til tross for sin unge alder, til tross for at han er gift med en mann, til tross for at han snakker sju fremmedspråk – ett av dem norsk, fordi han er stor fan av Erlend Loes bøker – så er Pete Buttigieg egentlig en klassisk kandidat i det demokratiske partiet. Han er den naturlige arvingen til Bill Clinton og Barack Obama, to av de mest populære presidentene i partiets historie; en supersmart, høyt utdannet og belest mann som liker å analysere, fundere og forklare, og som lokker med at han representerer forandring.

Obama mumlet i sin tid om at Clinton, jo da, han hadde vært en brukbar president, men han hadde ikke klart å bryte med Reagan-konsensusen i amerikansk politikk, med nyliberalismens klokkertro på deregulering, skattelette og svekkelse av arbeidsrettigheter som oppskriften på vekst. Nå sier Buttigieg omtrent det samme om Obama. Han mener han selv vil sørge for det endelige bruddet med konsensusen som har rådet grunnen i Washington de siste 40 åra, en vekstpolitikk som har ført til større privilegier for de rike og færre muligheter for resten av befolkningen, og som har hindret at politikerne har grepet fatt i vår tids største utfordring, klimaspørsmålet.

Yngre generasjoner må selv få lov til å stake ut kursen for de neste 40 åra med nye ideer og perspektiver. Etterkrigstidas babyboomere har gjort mer enn nok. Det er på tide at de viker plassen.

Ordfører Pete er en politikertype demokratiske velgere på alle kanter av partiet har sansen for, og som er vanskelig å sette i bås. Uten å legge for mye vekt på det, ser jeg at mine amerikanske Bernie Sanders-venner som hatet Hillary i siste valgkamp, har byttet til «ordfører Pete» med stor entusiasme, samtidig som han er populær blant konservative velgere i hjemstaten. Han er dessuten personlig kristen og sier at de som har problemer med legningen hans, får ta det opp med skaperen der oppe. Han spiller klassisk piano og har tjenestegjort i Afghanistan.

Selv mener han politikere undervurderer velgernes motivasjon for å stemme. Den er ikke så firkanta og forutbestemt som mange vil ha det til, hevder han og peker på at de samme som valgte ham som ordfører trolig har stemt på både Obama, Mike Pence og Trump de siste åra. Med den rette kandidaten, kan de flytte på seg igjen.

Det kommer til å bli en selsom opplevelse om de to rake motsetningene skal barke sammen i debatter. Den ene sender en velartikulert hilsen på flytende fransk til Paris etter brannen i Notre-Dame, den andre er knapt flytende på morsmålet. Yndlingsboka til den ene er «Ulysses», regnet som en av verdenslitteraturens mest kompliserte verk. Den andre har angivelig aldri lest ei bok, ikke engang sin egen.

Og så er det navnet. Vil Trump noen gang få det rett?