Mueller Report: To Stew in His Own Juices

<--

Det var ikke det at vi ikke visste det. Donald Trump har gjort det til en daglig øvelse å demonstrere hvor uegnet han er i jobben. Faktasjekkere har for eksempel regnet ut at han ljuger mer enn ti ganger hver dag. I gjennomsnitt. Men skjærtorsdag ble Trumps uegnethet offisiell. For mens nordmenn gikk i påske-dvale i den «stille uke», ble en sladdet utgave av Mueller-rapporten lagt fram i USA. Det gikk ikke stille for seg.

I noen uker hadde Trump fått være alene på valen, etter at hans justisminister William Barr i slutten av mars kun hadde lekket det han oppfattet som hovedkonklusjonen i rapporten, nemlig at Mueller ikke hadde funnet tilstrekkelig med bevis til å anbefale riksrettstiltale mot presidenten på grunn av mistenkt sammensvergelse med russere, for å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget i 2016. Og Trump var som vanlig ikke sein på avtrekkeren. «Jeg er fullstendig renvasket, det var ingen sammensvergelse», jublet Trump. Han hadde grunn til å være fornøyd. For hans første reaksjon på at Mueller skulle lede etterforskingen av ham, i 2017, var dette, ifølge Muellers rapport.

– Å, herregud. Dette er forferdelig. Det er slutten på mitt presidentskap. Jeg er rævkjørt, «fuced», skal presidenten ha sagt. Trump var altså så mye ute å kjøre at han selv ikke hadde noen tro på at han ville bli «frikjent» av Muellers rapport. Trumps reaksjon forteller at han selv trodde at han hadde en så dårlig sak at rapporten ville knekke ham.

Frikjent ble han da heller ikke, selv om han i første omgang opprømt twitret det. For det Muellers rapport slår fast er ikke småtterier. Den slår fast at en fremmed stat – Russland – påvirket valget i 2016, og håpet med det å hjelpe Donald Trump til å vinne valget. Den viser at Trump-kampanjen var oppmerksom på dette, og ville at det skulle skje. Og da Trump var valgt, så gikk han langt for å prøve og stanse etterforsking av hva som hadde skjedd.

De «falske nyhetene» om Trump, som han hadde snakket om siden de russiske bestrebelsene på å påvirke valget ble kjent – og forsåvidt, lenge før det – er altså ikke falske. De er – tvert imot – sanne. Det slår Muellers rapport fast. Og det er her vi kommer til det viktige politiske innholdet i rapporten. For selv om rapporten ikke direkte knytter Trump til kriminelle handlinger, så tegner den et bilde av en moralsk forkrøplet president, som verken vet eller bryr seg om hva som er sant og hva som er løgn, som presser sine medarbeidere til å ljuge, og som i det offentlige rom oppfører seg som ei bølle. Det er viktig, for det er dette – dette portrettet – som er demokratenes viktigste skyts for å vinne presidentvalget i 2020.

Fram til da skal Donald Trump steike i sitt eget fett. Han skal vendes hit og dit når det demokratiske flertallet i sine komiteer i Representantenes hus skal starte egne undersøkelser av Trumps virksomhet. Han skal krølle i steikepanna – i sitt eget fett – når det demokratiske flertallet kaller inn Mueller som vitne, for å stille til skue Trumps egnethet til å være USAs president enda en gang. Det er demokratenes – og særlig majoritetsleder og speaker Nancy Polosis – strategi. En riksrettsprosess er både en urealistisk og en uønsket måte å bli kvitt Trump på. Republikanerne i Kongressen står fortsatt nesten samlet rundt sin president.

Derfor er det eneste realistiske tidspunktet for Trump å forsvinne på, valget i november 2020. Vi vet ennå ikke hvem av demokratene som skal utfordre ham. Det er et stort beite med både gamle, Bernie Sanders og Joe Biden, og unge, Beto O’Rourke og Pete Buttigieg, og den framtredende senatoren Elizabeth Warren, som gjerne vil utfordre Trump.

Og selv om Trump – selv etter de usedvanlige omstendighetene – har en stabil oppslutning fra rundt 40 prosent av velgerne, så er han den eneste amerikanske presidenten som i meningsmålingenes historie ikke en eneste gang har hatt et flertall av velgerne i ryggen. Trump bør altså være mulig å slå i 2020.

I «Gods own Country» kan det også være grunn til å minne om at sjelden har noen til de grader kvalifisert til de sju dødssyndene som Den katolske kirka holder seg med, som Donald Trump. Dødssyndene er; hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Og bare en av dem fører til fortapelse.

Har vi ham nå? Ja, men ikke helt. Men hvis han steiker enda litt mer i Muellers panne, så kan han være gryteklar, og serveres til velgerne i november 2020. Det er demokratenes både håp og strategi.