With a Little ‘Help’ from America

<--

Med «hjelp» fra USA

Taliban tar stadig nye områder i Afghanistan, utstyrt med amerikanske våpen og kjøretøyer. Det sier det meste om mange års NATO-nærvær i landet.

I dag begynner samtaler i Qatars hovedstad Doha for å få i stand en våpenhvile i Afghanistan. Den afghanske regjeringen, Taliban, USA, Russland, Kina, FN, EU og Pakistan er de viktigste deltakerne, men det er lite trolig at det blir møter i plenum. Det er dessverre heller ikke trolig at møtene gir særlige resultater.

USAs Afghanistan-utsending Zalmay Khalilzad har som mål å presse talibanene til å stanse sine framrykninger og akseptere en våpenhvile. Det er liten grunn for de islamistiske hellige krigerne å gå med på det nå, så lenge de er på offensiven.

Egentlig burde Taliban sende en stor takk til USA. Under de siste ukenes offensiv er både våpen, annet militærutstyr og militære kjøretøyer erobret. Det har sin enkle grunn i at NATO-trenede regjeringsstyrker i mange tilfeller bare har rømt uten å ta opp kampen med fienden – og uten å ta med seg militærmateriellet sitt. Noen har trolig sørget for å kle seg i sivil for ikke å bli oppdaget.

Taliban-krigerne har kommet til dekket bord.

Da et reporterteam fra den britiske nyhetskanalen Sky News fikk være med ei talibangruppe i Wardak-provinsen utenfor Kabul i begynnelsen av juli, ble de vist et erobret våpenlager plassert i flere kontainere. Her var automatgeværer, snikskytterrifler, granater og annen ammunisjon, 30 pansrede Humvee-kjøretøyer, 20 militære pickuper og 15 lastebiler. Våpenkassene viste at innholdet var produsert i USA.

I to av provinsbyene som Taliban erobret i helga, stakk politifolkene av. De etterlot seg titalls moderne politibiler som talibankrigerne ganske sikkert vil ha stor nytte av i tida som kommer.

Er det en slik kampånd NATO-soldatene har lært afghanske soldater og politifolk? Er ikke afghanerne kjent for å være stolte, modige og brutale krigere?

Offisielt består den afghanske hæren av rundt 300 000 soldater, men ifølge amerikanske tall er bare rundt 180 000 kampklare til enhver tid. Det hadde kanskje vært tilstrekkelig om alle hadde vært like motiverte. Helt fra amerikanere og briter begynte å trene opp en ny nasjonal afghansk hær i 2003 har det vært så som så med lojalitet og kampglød. Mange har naturligvis vært skeptiske til at vestlige «vantro» skal fortelle dem hva de skal gjøre, andre nærer en innbitt skepsis til landets myndigheter som de ser på som korrupte. I en rekke tilfeller har en afghansk regjeringssoldat kombinert jobben for myndighetene med å være opprørssoldat om natta. Svært mange har gjennom åra desertert. Det har vært lite koordinering mellom den politiske og militære ledelsen i landet, noe som blant annet har resultert i ineffektivitet. Lojalitet til krigsherrer og stammer har også ført til mangel på koordinering, og uenighet om felles mål.

Nå finns det også mange dyktige offiserer og soldater i den afghanske hæren, dette gjelder ikke minst spesialsoldatene. Men de står mot en fiende bestående av mellom 55 000 og 85 000 krigere – alle med stor motivasjon. De vil tilbake dit de var før de ble midlertidig knust etter amerikanernes invasjon seinhøstes 2001.

Foreløpig har Taliban sagt nei til våpenhvile. Ekspertene er usikre på om islamistgruppa går for en full militær seier eller hvorvidt den bare vil skaffe seg så sterke kort på handa at den kan bestemme de fleste vilkårene for en eventuell politisk og militær avtale med regjeringen.

Uansett ser situasjonen mørk ut. I flere områder som Taliban har erobret de siste ukene, har kvinner igjen måttet ta på seg burkaen, og jenteskoler er blitt stengt. Nå har jo burkaen overlevd under de afghanske myndighetenes styre også, ikke minst i religiøse konservative kretser. Men burka har ikke vært tvang, slik tilfellet er i ferd med å bli nå.

Siden fredag har Taliban tatt minst seks provinshovedsteder, de fleste i nordøst, men også i sørvest, der Zaranj falt sist fredag. Byen ligger på grensa til Iran, slik mange av stedene i nordøst ligger ved grensene mot Pakistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Og hva vil det bety? Jo, at talibanene vil kontrollere handel og persontrafikk over grensa. Ikke minst er handelen viktig fordi Taliban på denne måten vil skaffe seg inntekter gjennom toll og avgifter.

Så får vi se hva møtene i Doha fører til. Noe felles press mot Taliban blir det neppe. Pakistan står langt nærmere Taliban enn til den afghanske regjeringen til president Ashraf Ghani. Russland og Kina har liten interesse i at USA oppnår sine mål, for å nevne noe.

I mellomtida vil trolig Taliban skaffe seg nye amerikanske våpen i bøtter og spann.