The Big Car Crash

Published in Morgenbladet
(Norway) on 19 December 2008
by Maria Reinertsen (link to originallink to original)
Translated from by Lars Erik Schou. Edited by .
Is there really a good argument for building cars in the west?

"... these jobs are going, boys, and they ain’t coming back!"
Bruce Springsteen, "Your Hometown"

The scene is Detroit, a worn-down neighbourhood. Joe the mechanic is driving down the street with his lunch box, on his way to the conveyor belt to see if he still has a job. Chrysler will shut down production for a month, Ford is expanding their Christmas holiday for one week, and... or no, stop. The scene is not Detroit.

Things aren't happening there now, but they are in Washington. On Capitol Hill, where Republican senators are saying No to saving the faltering auto industry. It's in the White House, where President Bush is begging for a Yes. And in Ottawa, Canada, where American brands are threatening to move production home. It is in Stockholm, where the government is saying Yes to Volvo and Saab, “sure we'll give you a loan." It is in India where Tata Motors and Hyundai are promising to share the rewards of the government's tax relief with customers.

Because we are in the main phase now. The political phase. Joe the mechanic is just a prop, an argument General Motors, Ford, and Chrysler are pulling out of their trunks when they are begging the authorities for emergency loans and subsidies... excuse me, “bridge loans to better times” and “restructuring funds for a future-oriented industry.” In this phase, some questions are being raised:

Are there too many cars in the world?
Is the auto industry worth preserving in the West?
Is the car the new cow? In other words, is the auto market becoming like the market for agricultural goods, where all countries that can afford it are subsidising and protecting their national production, regardless of how outdated it is?

THIS HARD LAND

Last week the U.S. Congress turned down a rescue package for the auto industry. This time the proposal to support Chrysler, Ford and General Motors with 14 billion dollars passed through the House, but stopped in the Senate. The three big Detroit-based manufacturers are now hoping for aid from the White House, so that they will survive until a new Congress, with more Democrats who are more friendly towards industrial jobs, is inaugurated next year. But what should the auto lobby say when they try again?

Chrysler says this with shining, green letters on their website: “It's not a bailout to help us from failing, but a loan to help us succeed." GM promises more cost efficiency and cuts in production. The company becomes profitable in the north American market with twelve million cars, as opposed to the average of 17 million in the last few years.

Mats Kinnwall, the head economist of the Swedish bank, Handelsbanken, says that this is nothing new:

-The American auto industry has shrunk to a third of what it was in the 1990's. They have cut 250,000 jobs in fifteen years. They have a structural problem. They have produced cars that are too big, poor quality and consume too much gasoline. On top of this an economic downturn that makes the crisis acute.

On its website General Motors is stating, as one of multiple “facts about GM," that the fate of the American auto industry affects the entire country.

-In many industrialized countries the auto industry is seen as a core industry, said Harald Espeli at the Norwegian school of management. In America it is also connected to its own national understanding: every American in his own car and, preferably, an American car.

He says that the auto industry in America has a long tradition for pushing through protective measures. It started in the 1970s when the Americans gave the Japanese auto industry the choice between import quotas or so-called voluntary export limitations.

There can be no doubt that the car is an important object of American culture. All the sectional headers in this articles are titles of Bruce Springsteen songs, where driving is involved. But Torger Reve, Espeli's colleague from the school of management, says the auto industry cannot claim any special strategic importance:

-The auto industry cannot use strategic arguments like the defence industry, and the agricultural industry for food safety, to argue for the importance of national production. The auto industry is not in a special position when it comes to technological research.

THE PRICE YOU PAY

Actually, the auto industry is left with only one argument: jobs. 355,000 Americans are employed by the Big Three. GM claims that every tenth job in America is dependent on the auto industry. That includes sub contractors, and “hot dog stands, local shops and local restaurants."

-"It's difficult to estimate, but it is clear that a loss of jobs in the auto industry has huge implications," Mats Kinnwall says. "In Sweden we estimate that every job in the auto industry creates four other jobs."

When the Americans say that three million jobs are dependent on the auto industry, that means that every job in this sector sustains about nine others.

Unfortunately for Joe the mechanic and his employers, these jobs do not have a lot of sympathy for others. These jobs are viewed as some of the best paying jobs in the American working class. Unions are blamed for the Senate's No vote, because the Unions refused to accept a clause that would lower wages and other social expenses down to the level of Toyota's American factories.

And so they are opposed: Joe the mechanic, and Joe the tax payer. The atmosphere is hostile, time to leave Washington.

BADLANDS

In no-mans land we stop to look for the ruins of the 20th Century Motor Company. In the novel, Atlas Shrugged (1957), Ayn Rand portrays how America grinds to a halt. Greedy unions and industrial leaders are more concerned about going to Washington and begging for subsidies than to developing new products. In the middle of the economic ruin our heroes (railroad owner Dagny and steel mogul Hank) discover the ruins of 20th Century Motor. There, in a dusty back room, they find the remains of the engine that could get the world moving again...

But with Rand, the liberalist, and her heroes, there will be little sympathy for the auto industry. To show that the crisis is not self-inflicted, one has to go abroad. Since the companies are yet to sell the executive jets, it is easy to travel to a mess even Chrysler cannot be blamed for.

FROM SMALL THINGS (BIG THINGS ONE DAY COME)

In November, 74 cars were sold in Iceland. The statistics from the European auto industry organization ACEA show that sales were 95 percent lower than November last year. In a market of 74 units even the most cost effective producer will struggle to make a profit:

-"Everyone is hurting now, not just the big ones with structural problems, but also the more effective producers like Toyota. In the same way as the construction industry, the auto industry is a business where closures can have a huge effect on society," economist Kinnwall says.

-So is it understandable that Sweden and the USA are helping their auto industries in the same way as Norwegian authorities started major construction projects to save the construction industry?

-Yes, the reasoning is the same. Both industries have the same effects on society.

The question is how big the bankruptcy crisis really is. Harald Espeli thinks the companies are overdoing it:

-America has different bankruptcy laws that make it easier to restructure companies and keep them running than it would be in Europe. In Norway all creditor votes must be unanimous. In other words, all creditors must agree that they would be happy with recovering, for example, 70 percent of what they are owed. In America, creditors do not have veto rights in such situations.

BLINDED BY THE LIGHT

On December 1st, the EU agreed on new climate emission laws for cars. The laws mean easier restrictions for the industry, compared to the proposal drafted this spring. For example, only some new cars must meet the new restrictions the first few years.

“Like banning smoking for non-smokers only," the environmental organization, Transport and Environment, said. The environmental lobby was outraged that the auto industry was able to water down the original proposal to such a degree that they do not even match the voluntary standards the industry placed on itself ten years ago.

-How did the auto industry become so rude?

-"Climate is a rolling snowball, but jobs are a problem, too," Espeli says.

It seems it has been rude for a long time. While the American companies were negotiating a deal with Washington, they also sent a message to Canadian authorities. If Canada wanted to keep its GM, Chrysler and Ford plants, they would have to come up with subsidies as well. The Swedish government has already promised loans for Volvo and Saab, who are owned by Ford and GM, respectively.

Espeli says that the Italians and the French also forced the Japanese to voluntary export limitations in the 1970's.

-In South Korea, which today is a pretty big producer, the entire export industry was built under import protection, and Japan itself was one of the most closed markets until the 1990's.

Norwegian auto manufacturing industry was also built under strict import restrictions: labour-politician Jens Christian Hauge negotiated increased access to the Norwegian market for Volvo, in return they had to buy Norwegian parts.

-Is the car the new cow, meaning does it have a market that is subsidized and protected by its national governments?

-"History shows that downturns in the economy have led to protectionism, but in the near future I don't think they will preserve an auto industry in every country," Kinnwall says.

-Are we producing too many cars in the world?

-From a climate perspective many would say Yes, but from an economic perspective, I don't think so. In growing markets there are still few cars in relation to the size of the population.

But we are producing the wrong type of cars. Too many big, gas-guzzling cars, too few small and efficient cars. And are the cars in the right place?

THE PROMISED LAND

Last year 10.5 million cars were built in the U.S., and 6.9 in China. According to analysis bureau CSM Worldwide, China will make 12.2 million cars in 2014, while production in America will be roughly the same as last year. At the same time India's production will more than double from 1.9 to 4.3 million in 2014.

-Which brands will make the most money?

-"There are European brands with small, fuel efficient cars," Kinnwall says. But the Americans and Europeans are moving their international products to the new markets. The Asians are building cars more suited to a dense population. The Indian Tata company is making cars so small that westerners can't fit in them.

CMS is hailing the Tata Nano. The cheapest car in the world, according to the builders. A car suited for the Indian first-time buyer. But CSM does not believe Tata Motors will dominate the Asian market the minute the crisis blows over.

We must look further east.

WORLDS APART

We are talking about Toyota, the only manufacturer still enjoying a triple-A rating from two of the three major credit rating companies. Research Fellow Dr. Monica Rolfsen teaches organization and leadership at the Norwegian University of Science and Technology. Her doctoral dissertation was about “Japanism."

-Japanism or “lean production” is about producing only what you need, instead of the old Ford method where you planned beyond the horizon and produced for storage. Japanism means less storage, so what you make must be right. It puts high emphasis on quality, flexibility and organizing. The idea spread throughout the auto industry in the 1980's and 90's.

-With Ford, as well?

-They are trying, but can't do it. First of all, it took a long time before they realized they had to do anything differently at all. The American auto makers have not prioritised building cars running on less fuel, but have let Japanese and European makers cover that part of the market. The fact that they haven't learned from the oil crisis in the 70's might be because they have been subsidized by the government every time they were in trouble.

But Rolfsen also blames structures in society.

-If you hire a person at GM, half the costs are connected to things besides pay, like pension, paternity-leave and health insurance.

And it is also about problems with cooperation.

-Europe and Japan have traditions of good cooperation between unions and companies; this helps in restructuring. In America it is only conflict and negotiations. I think it is an attempt at creating security for workers in a reality that is very hostile to workers. There are no laws against scabs, for example. All welfare benefits we take for granted, unions in America have to negotiate: There are great, major three-year deals, where it is very hard to change things.

Rolfsen thinks this is why unions reacted so strongly when the aid package contained changes in negotiated agreements.

-I visited an American factory last year, where they had 47 different job descriptions for the workers. In Europe and Japan it is easier to make people work where it is needed.

I'M GOING DOWN.

In Ayn Rand's novel, salvation for America comes from Colorado. The inventor of the ingenious engine comes out of hiding when the people have learned their lesson and are ready to hail unregulated capitalism yet again. The Americans in Rand's book have a competitive advantage compared to their countrymen, because other countries are going in reverse even faster. Europe and South America are mired in unproductive socialism. Asia is hardly worth mentioning.
But now we know that this does not match reality.

This year the majority of cars in the world were produced in North America and Europe. In 2014 the majority of production will happen in other parts of the world, CMS Worldwide estimates. This is because of the growth in China, South-east Asia and India, who will increase their production by 40 percent. If it wasn't for growth in Russia, Turkey and Mexico, auto production in North America and Europe would be flat, and Asia would pass America and Europe on its own.

The relief for Joe the mechanic will hardly come from Colorado, but maybe from Japan. Thanks to Toyota's method, the car has become a fresh product that can be enjoyed right from the factory. Just in time delivery. No storage.

-"High transport costs makes one want to have manufacturers in all markets," Monica Rolfsen says.

-A Norwegian company like Kongsberg Automotive has factories all over the world, because they must be near the markets. If Chrysler or GM have to close, it won't be a disaster. The parts suppliers can supply others. And with the parts suppliers, the need for restructuring is not pressing.


Summary:

Are there too many cars in the world?

Yes, in the short term. Next years production will be lower than this year. In the long term Asian demand will increase. But cars are produced in the wrong place.

Will a collapse in an auto company put a catastrophic chain of events in motion?

Maybe, in the short term. In the long term, employees might have less to fear in America and Europe, than their owners.

Is the car the new cow?

No, the industry cannot expect that amount of patience. Even if rescue packages could delay the processes, jobs and demand are only headed one way. East.

PS: We haven't written much about cars vs the climate crisis in this piece, but to those who wonder what made Rand's engine ingenious, it is that it used only air for fuel.



Det store bilkrakket
Finnes det egentlig et godt argument for at vi skal bygge biler i Vesten?
Av Maria Reinertsen
Illustrasjon: Siv Dolmen

... these jobs are going, boys, and they ain’t coming back
Bruce Springsteen, «Your Hometown»

Scenen er Detroit, et nedslitt nabolag. Mekaniker-Joe kjører nedover gaten med matboksen sin, på vei til samlebåndet for å se om det fortsatt er en jobb å få. Chrysler skal stenge alle fabrikker i en måned, Ford utvider juleferien med en uke og ... Eller nei, stopp, scenen er ikke Detroit.

Det er ikke der det skjer nå, men i Washington. På Capitol Hill, der republikanske senatorer sier nei til å redde den skakk-kjørte bilindustrien. Det er i Det hvite hus, der president Bush ber tynt om et ja. Og i Ottawa i Canada, der amerikanske bilmerker truer med å flytte produksjonen hjem. Det er i Stockholm det skjer, der regjeringen sier «ja da» til Volvo og Saab, «visst skal dere få lån». Det er i India, der Tata Motors og Hyundai lover å dele gevinsten av myndighetenes avgiftslettelser med kundene.

For vi er i hovestadsfasen nå, politikkfasen. Mekaniker-Joe er bare en rekvisitt, et argument General Motors, Ford og Chrysler trekker ut av bagasjerommet når de tigger myndighetene om nødlån og subsidier ... unnskyld, «brolån til bedre tider» og «omstruktureringsmidler for en fremtidsrettet industri». I denne fasen melder det seg noen spørsmål:

Er det for mange biler i verden?

Er bilindustrien verdt å bevare i Vesten?

Er bilen den nye kua? Med andre ord: Er bilmarkedet i ferd med å bli som markedet for landbruksvarer, preget av at alle land som har råd subsidierer og beskytter sin nasjonale produksjon, uansett hvor utdatert den er?

This hard land. Forrige uke sa USAs folkevalgte for andre gang nei til en redningspakke for bilindustrien. Denne gangen gikk forslaget om å støtte Chrysler, Ford og General Motors med 14 milliarder dollar gjennom Representantenes hus, men ble stoppet i Senatet. De tre store Detroit-baserte bilprodusentene håper nå på nødhjelp fra Det hvite hus, slik at de overlever til en ny kongress med flere industriarbeidsplassvennlige demokrater innsettes neste år. Men hva skal billobbyen si ved neste forsøk?

Chrysler sier det slik med lysende, grønne (!) bokstaver på hjemmesiden sin: «It’s not a bailout to help us from failing, but a loan to help us succeed.» General Motors lover kostnadseffektivisering og produksjonskutt. Bedriften skal på få år bli lønnsom i et nordamerikansk marked med tolv millioner biler, mot et gjennomsnittlig salg de siste årene på 17 millioner.

Mats Kinnwall, sjeføkonom i den svenske Handelsbanken, sier at dette ikke representerer noe nytt:

– Den amerikanske bilindustrien har krympet med en tredel siden 1990-tallet. Man har fjernet en 250 000 arbeidsplasser på 15 år. De har et strukturproblem. De har produsert biler som er for store, har for dårlig kvalitet og er for energikrevende. På toppen av dette kommer en økonomisk nedgangstid som gjør krisen akutt.

På hjemmesidene sine fastslår General Motors, som et av flere «fakta om GM», at skjebnen til den amerikanske bilindustrien påvirker hele landet.

– Bilindustrien anses som en kjerneindustri i mange i-land, sier i Harald Espeli ved Handelshøyskolen BI. I USA er den dessuten knyttet til nasjonal selvforståelse: En amerikaner i hver sin bil, og den skal helst være amerikansk.

Han forteller at bilindustrien i USA har lang tradisjon for å få igjennom ulike beskyttelsestiltak. Det begynte med at amerikanerne på 1970-tallet ga japansk bilindustri valget mellom importkvoter og såkalt frivillige eksportbegrensninger.

At bilen er en viktig del av amerikansk selvforståelse, er det liten tvil om. Alle mellomtitlene i denne artikkelen er også titler på sanger av Bruce Springsteen, der det forekommer bilkjøring. Men Torger Reve, Espelis kollega ved BI, avviser at bilindustrien kan påberope seg noen særskilt strategisk viktighet:

– Bilindustrien kan verken bruke strategiske argumenter, som forsvarsindustrien, eller matsikkerhet, som jordbruket, for å forklare at det er nødvendig med en nasjonal produksjon. Bilindustrien er heller ikke i en særstilling lenger når det gjelder teknologiutvikling.

The price you pay. Egentlig sitter bilindustrien igjen med ett argument: Arbeidsplasser. 355 000 amerikanere jobber i de tre store selskapene. Men General Motors hevder at hver tiende arbeidsplass i USA er avhengig av bilindustrien. Da har de også regnet med underleverandører og «pølseselgere, lokale butikker og lokale restauranter».

– Det er vanskelig å beregne, men det er klart at nedleggelse av jobber i bilindustrien har store ringvirkninger, sier Mats Kinnwall.

– I Sverige regner vi med at hver jobb i bilindustrien skaper fire andre jobber.

Når amerikanerne sier at tre millioner arbeidsplasser er avhengige av bilindustrien, betyr det at hver arbeidsplass i denne sektoren holder liv i cirka ni andre. Dessverre for mekaniker-Joe og eierne hans har ikke disse arbeidsplassene for tiden særlig sympati hos publikum. Bilarbeiderne regnes som noen av de best lønnede i den amerikanske arbeiderklassen. Det er fagforeningene som får skylden for at senatet stemte ned avtalen, fordi de nektet å godta en klausul om at lønn og andre sosiale utgifter skulle ned på nivået til Toyotas amerikanske fabrikker.

Så står de imot hverandre: Mekaniker-Joe og skattebetaler-Joe. Stemningen er fiendtlig, på tide å forlate Washington.

Badlands. Midt i ingenmannsland stopper vi for å lete etter ruinene av 20th Century Motor Company. I romanen De som beveger verden (1957) forteller Ayn Rand om hvordan USA stopper opp. Grådige fagforeninger og industriledere er mer opptatt av å dra til Washington og tigge subsidier enn å utvikle nye produkter. Midt i det økonomiske sammenbruddet oppdager våre helter (jernbanedirektøren Dagny og stålmagnaten Hank) ruinene av bilfabrikken 20th Century Motor. Der, nedstøvet i et bakrom, finner de restene av motoren som igjen kan få fart på verden ...

Men hos liberalisten Rand og hennes helter vil det, som vi forstår, være liten sympati for bilindustrien. Skal en vise at krisen ikke er selvforskyldt, må en utenlands. Siden selskapene ennå ikke har kvittet seg med ledelsens jetfly, er det enkelt å forflytte seg til et uføre selv Chrysler ikke kan ta ansvaret for.

From small things. (Big Things One Day Come.) I november ble det solgt 74 biler på Island. Statistikken fra den europeiske bilbransjeforeningen ACEA viser at salget var 95 prosent lavere enn samme måned i fjor. I et marked på 74 biler sliter selv den mest kostnadseffektive produsent med å få overskudd:

– Det er nød hos alle nå, ikke bare de som har store strukturproblemer, men også mer effektive produsenter som Toyota sliter. På samme måte som bygg- og anleggsindustrien er bilindustrien en bransje der nedleggelser gir store ringvirkninger i samfunnet, sier sjeføkonom Kinnwall.

– Da er det er vel forståelig at Sverige og USA hjelper bilindustrien på samme måte som norske myndigheter setter i gang store byggeprosjekter for å redde anleggsnæringen?

– Ja, det er samme resonnement som ligger bak. Begge er bransjer med stor smitteeffekt.

Spørsmålet er bare hvor store krise en konkurs egentlig er. Harald Espeli mener selskapene overdriver:

– USA har en annen akkord- og konkurslovgivning som gjør det mye lettere å restrukturere selskapet og drive det videre enn i Europa. I Norge må alle kreditorene være enige om en frivillig akkord og et kvalifisert flertall ved en tvangsakkord.

Med andre ord må alle kreditorene være enige om at de skal nøye seg med å få igjen for eksempel 70 prosent av det de har utestående. I USA har ikke enkeltkreditorer vetorett når det gjelder slike løsninger.

Blinded by the light. 1. desember vedtok EU-kommisjonen i Brussel nye krav til klimagassutslipp for biler. Vedtaket innebærer betydelige lettelser for industrien, sammenlignet med forslaget kommisjonen la frem i vår. For eksempel må bare en del av nybilene følge de nye utslippskravene de første årene.

«Som å innføre en røykelov som bare forbyr ikke-røykere å røyke,» oppsummerte miljøorganisasjonen Transport and Environment. Miljølobbyen var også rasende for at bilindustrien lyktes i å utvanne det opprinnelige forslaget så mye at det ikke engang når opp til de frivillige standardene industrien for ti år siden selv forpliktet seg til å innfri.

– Hvordan ble bilindustrien så frekk?

– Klima er en snøball som har begynt å rulle, mens arbeidsplasser er et problem her og nå, sier Espeli.

Slik har det visst vært lenge. Mens de amerikanske bilselskapene forhandlet om støtte fra Washington, sendte de også ut en beskjed til kanadiske myndigheter. Hvis Canada ville beholde sine GM-, Chrysler- og Ford-fabrikker, måtte de også bla opp noen subsidier. Svenske myndigheter har allerede lovet lån til Volvo og Saab, som eies av henholdsvis Ford og GM.

Espeli forteller at også italienere og franskmenn tvang japanerne til frivillige eksportbegrensninger på 1970-tallet.

– I Sør-Korea, som nå er en ganske stor produsent, ble hele eksportindustrien bygget opp under importbeskyttelse, og Japan har vært et av de mest lukkede markedene frem til 1990-tallet.

Legg til at også det som finnes av norsk bildelindustri oppsto under streng importbeskyttelse:

Arbeiderparti-politikeren Jens Christian Hauge forhandlet økt markedsadgang for Volvo i Norge i bytte mot at de skulle kjøpe norske delleveranser. Dermed startet bildelproduksjon på Raufoss og Kongsberg.

– Er bilen den nye kua, det vil si et marked som preges av at alle i-land subsidierer og beskytter sine nasjonale produsenter?

– Historien viser at konjunkturkriser har ført til proteksjonisme, men på sikt tror jeg ikke man kommer til å bevare en bilindustri i alle land, sier Kinnwall.

– Produseres det for mange biler i verden?

– I et klimaperspektiv vil vel mange si ja, men i et økonomisk perspektiv tror jeg ikke det. I fremvoksende markeder er det fortsatt få biler i forhold til befolkningen. Men man produserer feil type biler. Det er for mange store og bensinkrevende biler, og for få små og energieffektive. Og finnes bilene på rett sted? Det er det som er spørsmålet nå.

Så la oss dra til rett sted.

The Promised Land. I fjor ble det laget 10,5 millioner biler i USA og 6,9 i Kina. Ifølge analysebyrået CSM Worldwide vil Kina i 2014 lage 12,2 millioner biler, mens produksjonen i USA forblir på omtrent samme nivå som i fjor. I samme tidsrom vil produksjonen i India mer enn dobles fra 1,9 millioner i 2007 til 4,3 millioner i 2014.

– Hvilke merker vil inntektene tilfalle?

– Det finnes europeiske merker som har små, brenselseffektive biler, sier Kinnwall.

– Men amerikanerne og europeerne flytter bare sine internasjonale produkter til de nye markedene. Asiatene lager biler tilpasset mye tettere befolkning. Indiske Tata lager jo biler som er så små at vesterlendinger ikke får plass i dem.

Analysebyrået CSM er blant dem som hyller Tata Nano. Verdens billigste bil, ifølge produsenten selv. En bil tilpasset den indiske førstegangskjøperen. Men heller ikke CSM tror Tata Motors vil dominere det asiatiske markedet straks nedgangstiden er slutt.

Vi må (selvfølgelig) videre østover.

Worlds Apart. Vi snakker om Toyota, den eneste bilprodusenten som fremdeles nyter godt av en trippel A-rangering fra to av de tre store kredittvurderingsselskapene. Dr.ing. Monica Rolfsen er førsteamanuensis i organisasjon og ledelse ved NTNU. Doktoravhandlingen hennes handlet om «japanismen».

– Japanismen eller «lean production» går ut på å produsere bare det du har behov for, i motsetning til den gamle Ford-metoden hvor du planla ut fra lange tidshorisonter og produserte for lager. Japanisme betyr mindre lager, så det du lager må være riktig. Det stiller helt andre krav til kvalitet, fleksibilitet og organisering. Tanken slo om seg i bilindustrien på 1980 og 90-tallet.

– Hos Ford også?

– De prøver jo, men får det ikke til. For det første tok det veldig lang tid før man innså at man måtte gjøre noe annerledes. De amerikanske produsentene har ikke prioritert å lage biler som går på lite bensin, men latt europeiske og japanske produsenter dekke den delen av markedet. At man ikke har tatt lærdom av oljekrisen på 1970-tallet, skyldes kanskje at man har fått tunge subsidier fra staten hver gang man har vært i trøbbel.

Men Rolfsen sier at det også skyldes samfunnsstrukturer.

– Hvis du ansetter en person på GM, er halvparten av kostnadene knyttet opp til andre ting enn lønn, som pensjon, svangerskapspermisjon og helseforsikring.

Men det handler også om dårlig samarbeidsklima.

– Europa og Japan har tradisjoner for godt samarbeid mellom fagforeninger og ledelse, det gir et mye bedre grunnlag for omstilling. I USA er det bare konflikt og forhandling. Det er vel et forsøk på å skape trygghet for arbeidsplassene i en virkelighet som er veldig arbeiderfiendtlig. Det er ingen lover mot streikebryteri, for eksempel. Alle velferdsgodene vi tar for gitt, må fagforeningen i USA forhandle frem: Det er store avtaler som går over tre år, der det er veldig vanskelig å endre noe.

Rolfsen mener det kan forklare hvorfor fagforeningene reagerte så sterkt da krisepakken innebar endringer i fremforhandlede avtaler.

– Jeg besøkte en amerikansk fabrikk i fjor, der hadde de 47 ulike stillingsbeskrivelser for fabrikkarbeiderne. I Europa og Japan er det lettere å få folk til å jobbe der det trengs.

I’m going down. I Ayn Rands roman kommer redningen for USA fra Colorado. Mannen som har oppfunnet den geniale motoren kommer frem fra sitt skjulested straks folket har lært leksen sin og igjen er klare for å hylle den uregulerte kapitalismen. Amerikanerne i Rands bok har et konkurransefortrinn foran sine virkelige landsmenn, nemlig at utlandet går enda raskere i revers. Europa og Sør-Amerika går til grunne i uproduktiv sosialisme. Asia er visst knapt verdt å nevne. Som vi har sett, stemmer det dårlig med virkeligheten.

I år produseres flertallet av verdens biler i Nord-Amerika og Europa. I 2014 vil biler flest produseres i resten av verden ifølge analysebyrået CSM Worldwide. Det skyldes veksten i Kina, Sørøst-Asia og India, som alle vil øke sin produksjon med cirka førti prosent. Var det ikke for veksten i Russland, Tyrkia og Mexico, ville bilproduksjonen i Nord-Amerika og Europa ligget omtrent flatt, og Asia ville passert Amerika og Europa på egen hånd.

Redningen for mekaniker-Joe kommer neppe fra Colorado, men kanskje fra Japan. Takket være Toyotas metode er bilen nemlig blitt en ferskvare som helst bør nytes utenfor fabrikkporten. Just in time delivery. Null lager.

– De høye transportkostnadene gjør at en vil ønske å ha bilprodusenter i alle markeder, sier Monica Rolfsen.

– Et norsk bildelselskap som Kongsberg Automotive har også fabrikker over hele verden, fordi de må være i nærheten av markedene. Hvis Chrysler eller GM må legge ned, vil ikke det være noen katastrofe. Det viktig er at leverandørene gis mulighet til å levere til andre. Og behovene for omstilling der er mye mindre enn hos sluttprodusentene.

Oppsummering:
Er det for mange biler i verden?

Ja, på kort sikt. Til neste år produseres det færre biler i verden enn i år. På lang sikt blir det neppe slik, takket være økt etterspørsel fra Asia. Men det produseres feil biler på feil sted.

Vil kollaps i et bilselskap sette i gang en katastrofal kjedereaksjon?

På kort sikt, «tja». På lang sikt har kanskje arbeidstagerne i bilindustrien i USA og Europa litt mindre å frykte enn eierne.

Er bilen den nye kua?

Nei, bilindustrien kan ikke vente seg den tålmodigheten. Selv om støttepakkene kan forsinke prosessene, går arbeidsplassene og etterspørselen bare en vei, mot øst.

PS: Vi har ikke skrevet så mye om biler og klimakrisen i denne saken, men for den som lurer på hva som var så genialt med Ayn Rands motor, så var det nettopp at den ikke trengte olje, men gikk på luft.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link .

Hot this week

Turkey: Blood and Fury: Killing of Charlie Kirk, Escalating US Political Violence

Russia: Trump the Multipolarist*

Venezuela: China: Authoritarianism Unites, Democracy Divides

Spain: Charlie Kirk and the Awful People Celebrating His Death

Austria: Donald Is Disappointed in Vladimir

Topics

Spain: Charlie Kirk and the Awful People Celebrating His Death

Germany: Trump Declares War on Cities

Japan: US Signing of Japan Tariffs: Reject Self-Righteousness and Fulfill Agreement

Russia: Trump the Multipolarist*

Turkey: Blood and Fury: Killing of Charlie Kirk, Escalating US Political Violence

Thailand: Brazil and the US: Same Crime, Different Fate

Singapore: The Assassination of Charlie Kirk Leaves America at a Turning Point

Germany: When Push Comes to Shove, Europe Stands Alone*

Related Articles

Norway: Assange Can Be Extradited to the United States, Risks 175 Years in Prison

Norway: Ziwe Fumudoh Has Based Career on Making White Interview Subjects Uncomfortable*

Norway: Could Latin America Be the Winner of the New Cold War?

Norway: Oscar Worthy Portrayal in ‘Passing’

Norway: Facebook’s Metaverse Will Make Us Even More Vulnerable