The Great Nobel Battle

Published in Aftenposten
(Norway) on 9 December 2009
by Harald Stanghelle (link to originallink to original)
Translated from by Lars Erik Schou. Edited by Harley Jackson.
The critics of the Nobel Prize will not dare to mention who has done more to deserve the peace prize than Barack Obama, because the core of the critique is not anger with what he has done, but expectations that Obama will do so much more. That makes the debate, after it was known that the 44th President of the United States, Barack Obama, was awarded the Nobel peace prize, very special.

That the most prestigious peace prize in the world sparks debate is nothing new. It is also old news that controversial politicians are awarded the prize. But it is definitely new that this debate is more about what the prize winner has not had time to accomplish than for what he has been awarded the prize. Just that simple fact speaks volumes of what hopes are attached to Barack Obama's presidency.

It is tempting to speculate whether Obama would have been awarded the prize if not for eight years of George W. Bush in the White House. Bush's years were when America rightly, but sometimes wrongly, was perceived as the superpower that went its own way. America had political crossings where dialogue was often replaced by confrontation, cooperation by dictate, agreements by unilateralism, and counseling by arrogance. The U.S. engaged in policies that large parts of the world perceived as a recipe for danger, causing these same parts of the world to develop an intense political longing for a more cooperative and globally oriented America.

“Change” was the message that won Barack Obama victory in last year's election. Never, since World War II, has an American presidential candidate won an election with a message that so clearly represented a change in American foreign policy. The closest contender might be the 1980 campaign that brought Ronald Reagan's victory over incumbent President Jimmy Carter.

Barack Obama has the honor of bringing about the most dramatic shift in the climate of international politics since the ghastly terror attacks on New York and Washington on 9/11. He has started to realize his vision for another world at a frantic pace.

That means that America is actively engaging in nuclear disarmament, and that the superpower is once again looking at the UN as an important international instrument. Barack Obama has buried the conflict-inducing missile shield, and thus has laid the foundation for a new treaty with Russia. His Prague speech in April once again set nuclear disarmament on the international agenda, and his invitational Cairo speech in June was a rhetorical restoration of America's relationship with the Muslim world.

Separately, these are all arguments for a peace prize award. The sum of them can hardly make anyone disagree that Barack Obama is the single person who has done more in the last year for “brotherhood between nations,” as Alfred Nobel's testament says. Absolutely none of the Nobel committee's critics has come up with a person who has done more this year. But, for most people, that is not the problem.

“A Peace Prize for Nothing”, “Too Much too Soon”, “Sorry, Obama, You don't Deserve it Yet”, “Peace Prize for Obama, but it's not His Fault” - there has been no shortage of critical and sarcastic titles in the international media since the news broke. However, even in a surprised and critical American media, some people are defending the prize, such as when CNN's Fareed Zakaria rhetorically asked if Mother Theresa put an end to poverty before she was awarded the prize: “Did Al-Baradei eradicate nuclear weapons, or did Woodrow Wilson end all war? The prize is often given on the basis of vision, not accomplished goals."

Of course it is, but it is not so simple when the winner is the American president. Idealistic vision is one thing, but the demands of Realpolitik are another. Joining these two might be possible, but usually, they are opposites.

That is why we know that Obama is bound to disappoint many of the people who have given him a completely unrealistic role as a savior. Reminding people that he is the commander-in-chief of a military power engaged in two wars should suffice, and we know that one of his most important tasks is to serve America's goals as a superpower. We also know that he will not always go about with soft diplomacy and in the interest of the rest of the world.

Yet we also know that the world will be a more dangerous place unless there are politicians who strive to find the common denominator for the demands of Realpolitik and vision that brings hope. Often the temperature of international politics is underestimated – whether it is cold or warm. It is no secret that the personal chemistry between leaders in given situations has often been the deciding factor in the final result.

Politics is not exact science. Policy is now executed on many mutually exclusive interests, cynical decisions, changing moods, and idealistic visions, at best.

Like no other politician this decade, Barack Obama has used hope as a political driving force and as a foundation for mobilization. It helped him win an election, but none of us knows how far it will go when it collides with the brutal demands of Realpolitik. The power of hope is still a force in and of itself – even in international politics. This factor gives the Nobel committee the upper hand at this year's award.

The Nobel history is full of examples in which the Norwegian Nobel committee has chosen laureates who are in the middle of demanding political processes.
The last time it happened was in 2000, when President Kim Dae Jung got the award for his work in reconciling his country and North Korea, an honest attempt one could sum up today as a total failure. Another catastrophe includes the efforts of the 1994 winners Rabin, Peres, and Arafat to find lasting peace in the Middle East. Nevertheless, the winners from the year earlier, Nelson Mandela and Fredrik de Klerk are examples of political Nobel Laureates who succeeded, along with the Northern Irish politicians John Hume and David Trimble from 1998.

That is the tradition of which this year's peace prize becomes part. Practically every other politician in Nobel history has been given the prize as a stimulating pat on the shoulder towards the end of their political processes. Obama is given his at the beginning of his political life. That is what makes this year's prize outstanding.

What a start! What an expectation of more of the same! Also, what a risk of failure – mostly for Obama, but also for the Norwegian Nobel Committee.



Kjernen. Nobel-kritikerne våger ikke å antyde hvem som har fortjent fredsprisen bedre enn Barack Obama. For kritikkens kjerne er ikke misnøye med det han har gjort, men forventninger om at Obama skal gjøre så mye mer.

SLIK SETT ER DEBATTEN etter at det ble kjent at USAs 44. president, Barack Obama, fikk årets fredspris, helt spesiell.

Nå er det slett ikke nytt at verdens mest prestisjefylte fredspris vekker debatt. Det er heller ikke noe nytt at omstridte politikere får prisen. Men det er definitivt et nytt trekk at debatten mer dreier seg om det prisvinneren ikke har hatt tid til å gjøre enn det han vitterlig får prisen for.

Bare dette enkle faktum sier mye om hvilke håp som er knyttet til Barack Obamas presidentskap.
Lengselen etter USA

Det er fristende å spekulere på om fredsprisen til Obama overhodet ville vært mulig å tenke seg uten åtte år med George W. Bush i Det hvite hus. År der USA med rette – og noen ganger med urette – opplevdes som supermakten som gikk sine egenrådige veier. Politiske veivalg der dialog ofte ble erstattet av konfrontasjon, samarbeid med diktat, avtaler med alenegang, rådslag med arroganse.

En politikk store deler av verden opplevde som en oppskrift på utrygghet, og som utviklet en intens politisk lengsel etter et mer samarbeidsvennlig og mer globalt orientert USA.

«Forandring» var budskapet som ga Barack Obama valgseieren i fjor høst. Og ikke noen gang etter Den annen verdenskrig har en amerikansk presidentkandidat vunnet et valg med et budskap som så tydelig representerte en forandring også av USAs utenrikspolitikk.

Det nærmeste man kommer er nok valgkampen som i 1980 førte til Ronald Reagans seier over den sittende president Jimmy Carter.
Dramatisk klimaskifte

Barack Obama har æren for det mest dramatiske klimaskiftet i internasjonal politikk siden de avskyelige terrorangrepene mot New York og Washington 11. september 2001. Og i et vanvittig tempo har han begynt å realisere sine visjoner om en annen verden.

Det betyr at USA aktivt engasjerer seg i atomnedrustning, og at supermakten igjen ser på FN som et viktig internasjonalt instrument. Barack Obama har gravlagt det konfliktskapende rakettskjoldet, og slik lagt grunnlaget for at en ny avtale med Russland er like rundt hjørnet. Og slik hans Praha-tale i april igjen satte atomnedrustning på den internasjonale dagsordenen, var hans inviterende Kairo-tale i juni en retorisk gjenopprettelse av USAs forhold til den muslimske verden.
En fredspris i sum

Hver for seg er dette argumenter for en fredspris. Summen av det gjør at knapt noen kan være uenige i at Barack Obama er den enkeltperson som det siste året har gjort mest «for brorskap mellom nasjonene», slik det står i Alfreds Nobels testamente.

Absolutt ingen av Nobelkomiteens mange kritikere har i hvert fall kommet opp med et navn som har gjort mer dette året.

Det er nok heller ikke problemet for de fleste.
Dømt til å skuffe

«En Nobelpris for ingenting», «For mye for tidlig», «Sorry, Obama, du fortjener den ikke ennå», «Fredsprisen til Obama, men det er ikke hans feil» – det har ikke manglet på kritiske og sarkastiske titler i internasjonal presse siden Nobelnyheten ble kjent. Men selv i undrende og kritiske amerikanske medier er det dem som har tatt Nobelkomiteen i forsvar. Som når CNNs Fareed Zakaria retorisk spør om Mor Teresa avskaffet fattigdommen før hun fikk fredsprisen:

«Utryddet Al-Baradei atomvåpnene eller gjorde Woodrow Wilson slutt på all krig? Prisen gis jo ofte på bakgrunn av visjoner snarere enn oppnådde mål.»

Selvsagt gjør den det, men det er ikke så enkelt når prisvinneren er USAs president. For en ting er idealistiske visjoner – noe annet er realpolitikkens krav. Det kan være mulig å forene disse to, men som oftest trekker de i hver sin retning.

Derfor vet vi også at Barack Obama er dømt til å skuffe mange av dem som har gitt ham en helt urealistisk frelserrolle. Det er nok å minne om at han er øverstkommanderende for en militærmakt som kjemper to kriger. Vi vet dessuten at en av hans viktigste oppgaver er å tjene USAs stormaktsinteresser. Og vi vet at det ikke alltid vil skje med mykt diplomati og i resten av verdens interesser.
Krav og håp

Men vi vet også at verden blir et farligere sted å være dersom det ikke finnes politikere som strever etter å finne fellesnevneren for realpolitikkens krav og visjoner som gir håp. Ofte undervurderes egenverdien som selve den politiske temperaturen har i internasjonal politikk – enten den nå er kald eller varm. Det er ingen hemmelighet at personkjemien mellom statsledere i gitte situasjoner har vært avgjørende for det politiske resultatet.

Politikk er ingen eksakt vitenskap. Politikk utøves på et lappeteppe av motstridende interesser, kyniske avveininger, skiftende stemninger og i beste fall også idealistiske visjoner.

Som ingen annen politiker det siste tiåret har Barack Obama brukt håp som politisk drivkraft og mobiliseringsgrunnlag. Det hjalp ham til å vinne et valg, men ingen av oss vet hvor langt det rekker i møtet med realpolitikkens brutale krav. Håpets kraft er likevel en størrelse i seg selv – også i internasjonal politikk!

Også dette gir Nobelkomiteen et håndslag ved årets tildeling.
Stor fallhøyde

Nobelhistorien er full av eksempler på at den norske komiteen har valgt prisvinnere som står midt oppe i krevende politiske prosesser.

Sist skjedde det i 2000, da president Kim Dae Jung fikk prisen for forsoningsarbeidet mellom sitt land og Nord-Korea. Et hederlig forsøk som i dag kan oppsummeres som totalt mislykket. Det var også innsatsen til prisvinnerne fra 1994, Rabin, Peres og Arafat, for å finne en varig Midtøsten-løsning, mens vinnerne året før, Nelson Mandela og Fredrik de Klerk er eksempler på politiske Nobelvinnere som lyktes. Det samme er de nord-irske politikerne John Hume og David Trimble fra 1998.

Årets fredspris går inn i denne tradisjonen. Men praktisk talt samtlige andre politikere med plass i Nobelhistorien har fått prisen som et stimulerende skulderklapp mot slutten av avgjørende politiske prosesser. Barack Obama får prisen helt i starten av sitt politiske livsløp. Der ligger det nesten enestående ved årets pristildeling.

Men for en begynnelse. For en forventning om mer av det samme. Og for en fallhøyde – mest for Barack Obama, men også for Den norske Nobelkomite.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link .

Hot this week

Canada: Carney Takes Us Backward with Americans on Trade

Pakistan: Trump’s Gaza Blueprint Unfolds

Israel: From the Cities of America to John Bolton: Trump’s Vendetta Campaign against Opponents Reaches New Heights

Thailand: Appeasing China Won’t Help Counter Trump

Topics

Peru: Blockade ‘For Now’

Japan: US President and the Federal Reserve Board: Harmonious Dialogue To Support the Dollar

Austria: The EU Must Recognize That a Tariff Deal with Trump Is Hardly Worth Anything

Mexico: The Network of Intellectuals and Artists in Defense of Venezuela and President Nicholás Maduro

Hong Kong: Cordial Cross-Strait Relations Will Spare Taiwan Trump’s Demands, Says Paul Kuoboug Chang

Germany: The Tariffs Have Side Effects — For the US Too*

Ireland: We Must Stand Up to Trump on Climate. The Alternative Is Too Bleak To Contemplate

Canada: Carney Takes Us Backward with Americans on Trade

Related Articles

Norway: Assange Can Be Extradited to the United States, Risks 175 Years in Prison

Norway: Ziwe Fumudoh Has Based Career on Making White Interview Subjects Uncomfortable*

Norway: Could Latin America Be the Winner of the New Cold War?

Norway: Oscar Worthy Portrayal in ‘Passing’

Norway: Facebook’s Metaverse Will Make Us Even More Vulnerable