Curb Your Enthusiasm

Back To Origin

Demp forventningene!

Det eneste som er skråsikkert med Barack Obama er at svært mange kommer til å bli skuffet. Forventningene om en nærmest revolusjonær omveltning både i USA og i USAs forhold til verden, bærer i seg urealistiske forhåpninger som vil munne ut i kollektiv politisk depresjon.

Barack Hussein Obama er valgt til USAs 44. president. Han er ikke valgt til Verdens Første President. Dette enkle og svært innlysende faktum synes å bli fullstendig oversett i et ras av forventninger som stilles til Obama. Svært mange snakker om at han fra det som kalles Dag En må ta fatt ikke bare i finanskrise og truende økonomisk sammenbrudd i USA, men også rydde opp i konfliktene i Asia: Irak, Afghanistan og Midtøsten.

Noe av forklaringen på at deler av opinionen skriker ut sine forventninger i fistel, skyldes den til nå sittende president. Nr. 43. George W. Bush har vært en katastrofe for USA på en rekke områder både innad og utad. Uten å karakterisere Ws intellektuelle status må det uten forbehold kunne sies at Nr. 44 langt overgår forgjengeren, ikke bare i verbal evne, men også i analytisk kapasitet, abstrakt tenkning, konkret forståelse og kunnskaper. Den rent psykologiske effekten av Obamas inntreden kan ikke overdrives, han overtar etter en president som begivenhetene for lengst har parkert på historiens blindvei, og han representerer en fornyelse av det politiske lederskap som man må generasjoner tilbake for å finne.

Men USA har ikke valgt en trollmann eller tryllekunstner til å styre en nasjon med over 300 millioner mennesker. Begrensningene griner mot landets nye president: Finanskrise, økonomisk tilbakeslag, voldsomt økende arbeidsledighet (en halv million arbeidsplasser tapt bare i desember måned), en astronomisk gjeldsbyrde, to pågående kriger med USA som hovedaktør, og et nasjonalt omdømme i deler av verden der vrakberging vil være den nye presidentens oppgave.

Obama har for lengst bedt både sitt eget folk og verden om å skru ned forventningene. Han gjorde det allerede i de siste TV-debattene en måned før presidentvalget. Som kandidat våget han å si at deler av det program han gikk til valg på ville måtte utsettes under de nye og forverrede forutsetninger som finanskrisen hadde skapt. Prioritering var hans nøkkelord. Men taktisk kløkt tilsier også innholdsmessig uklarhet. Obama sa ikke tydelig hva han vil prioritere. Han ga seg selv et spillerom som mange velgere ikke hadde muligheter til å gjennomskue eller overskue.

Senere er prioriteringene blitt tydeligere. En økonomisk innsatspakke på 750-800 milliarder dollar skaper allerede kontroverser. Skattelette til middelklassen anses allerede som meningsløst av enkelte av Obamas mest svorne tilhengere, blant dem nobelprisvinneren i økonomi sist høst, Paul Krugman. Skattelette skaper ikke økonomisk aktivitet på samme måte som investeringer i offentlige prosjekter. Men skattelette er samtidig sukkerbiten som skal få republikanerne til å svelge den øvrige bitre medisin i pakken.

Obama kan ikke tvinge gjennom sin økonomiske politikk i Kongressen uten at alle demokrater slutter opp om forslaget, pluss en republikaner. Men jeg anser det for mer tvilsomt om alle demokrater reservasjonsløst vil støtte Obama, enn at republikanerne taper på overløpere. Republikanernes største problem vil være overlevelse. Dersom de driver den samme form for obstruksjon mot presidentens budsjettforslag og økonomiske politikk som Newt Gingrich ledet dem inn i på siste del av 90-tallet, risikerer de en grusom hevn fra velgerne. Og den hevnen ligger bare vel 21 måneder fram i tid, når hele Representantenes hus og en tredjedel av Senatet skal velges på ny.

Utenrikspolitisk starter president Barack Obama på et reparasjonsarbeid som det vil ta mange år å gjennomføre. Han innser at hans forslag om en 16 måneders tilbaketrekning fra Irak ikke kan iverksettes uten videre. USA vil starte en betydelig reduksjon av tilstedeværelsen, den er allerede i gang, og det er den spisse enden som trekkes ut for å frigjøre kapasitet til Afghanistan. I lang tid framover vil det fortsatt stå amerikanske soldater i Irak, særlig til sikring av vitale funksjoner, opplæring av den irakiske hær, etterretning og andre støttefunksjoner. USAs Irak-problem forsvinner ikke med Obama. Eller for å si det med tidligere utenriksminister Colin Powell: «When you break it, you own it».

Hva så med Midtøsten? Det vil være farlig å forvente raske og effektive handlinger fra den nye presidentens side. Utenrikspolitikk er ikke en arena der en supermakt kan vakle fra det ene til det andre ytterpunkt uten å miste troverdighet. Obama vil opprettholde støtten til Israel. Den ligger til grunn for både valget av ham, og for de politiske forutsetninger og rammevilkår i Kongressen. Men Gaza-krigen gir ham også en diplomatisk åpning i form av et fornyet engasjement som megler, etter åtte år med abdikasjon fra dette problemet i Bush-administrasjonen. Innenfor en slik ramme kan Obama gradvis bidra til at USA på ny spiller en rolle i konflikten utover den blinde støtte til Israel. Meningsmålinger tyder på at amerikansk opinion er rede til å støtte et mer aktivt engasjement.

Om Obama vil lykkes eller mislykkes som president, vil være avhengig av hans evne til å treffe beslutninger. På dette område er han en administrativ novise. Med unntak av valgkampen, som i seg selv var en mønstergyldig suksess, har han ikke styrt noen organisasjon eller noe apparat. Nå overtar han det mektigste politiske apparat i verden. Lyspunktet er valget av medarbeidere, svært mange av dem blant de beste USA kan oppdrive, og det sier ikke lite. Han har også valgt kontroversielt, mange av dem gamle politiske motstandere. Kabinettet er uten åpenbare spyttslikkere. Men til syvende og sist er det presidentens politikk som skal gjennomføres, ikke finansminister Geithners eller utenriksminister Clintons. Obama domineres ikke av en grå eminense som Dick Cheney.

USA går inn i en ny tid med Barack Hussein Obama som president. Men demp forventningene! Det vil ta år å framvise resultatene.