Polish and Czech disappointment over the U.S. scrapping its missile shield is understandable, but baseless, NUPI researchers say.
Moscow was happy yesterday when the U.S. announced that it was abandoning its plans for a missile shield with bases in Poland and the Czech Republic. The disappointment among Eastern Europeans was deep.
They had seen the missiles and the radar systems as security guarantees. Polish papers described America’s retreat as a betrayal.
“Betrayal! U.S. sold us out to Russia and stabbed us in the back!” said the front page of the tabloid Fakt.
“No more illusions, Obama does not love Poland,” said Super Express.
“Seen from Poland's point of view, this is very bad,” said Polish President Lech Kaczynski to the Polish newspaper Rzeczpospolita, according to the Associated Press.
To add insult to injury, the White House announced it on September 17th, the day Soviet tanks rolled into Poland more than 70 years ago.
“The timing is surprising. I am not sure the Americans considered it. They should have,” says researcher Julie Wilhelmsen of the Norwegian Institute of International Affairs.
Wilhelmsen still thinks that the Polish and Czech disappointment is purely “mental” and irrational. As NATO members they are still secure. The Atlantic Treaty says that an attack on a member state is an attack on all.
But the Polish and Czech fears that they will be sacrificed are completely understandable. Even if the United States has always maintained that the shield is not directed against Russia, they had always seen it as a guarantee that they were within the Western security umbrella. Historically they have had a difficult relationship with Russia, and so they have in a way joined with the West, she explains.
Wilhelmsen thinks the fact that America abandoned the plan expresses a desire by the new government to change its relationship with Russia. This goal was probably so important that it trumped other considerations.
She also thinks that the Eastern Europeans should be happy about the change in America’s attitude towards Russia.
“This is an important positive step. If the downward spiral had continued it would have had negative consequences for everyone's security, including that of Eastern Europeans.”
Wilhelmsen thinks that the Eastern European states are partly to blame for the deterioration in relations between Russia and the West.
Under Bush, the Eastern European countries had too much influence in American politics. They also had a lot of influence in NATO and the EU. Their skepticism influenced the way Western nations viewed Russia, says Wilhelmsen.
Her colleague at the same institute, Daniel Heradstveit, an analyst of geopolitical development, agrees that the American decision does not mean that America is making Eastern Europe a lower priority. Heradstveit thinks that the abandonment of the missile defense system is a result of a more pragmatic foreign policy, where interests are balanced in a strategic manner, as opposed to the rigid Bush policies. At that time, the relationship with Eastern Europe was an ideological imperative in and of itself.
“We are not at all talking about the abandonment of these countries. The missile shield was an expression of an ideologically driven foreign policy. Obama’s foreign policy is pragmatically driven. That means that some interests must yield to others. That is not the same as making the Eastern European nations less of a priority.”
Heradsveit believes Iran played a role in the American decision. The U.S. needs Russia on its side in order to force Iran’s hand on their nuclear program.
“We are seeing the contours of a brand new foreign policy, with more weight on the multilateral, where Iran is not placed in an ‘Axis of Evil,’ but is invited back into the fold. To do that, Obama needs an understanding with the Russians. It reminds me of the Cold War: ‘We will give you an advantage here, and you will give us an advantage there,’” Heradstveit says.
Øst-Europa føler seg sveket av USA, men har ingen grunn til det
Polen og Tsjekkias skuffelse over at USA dropper rakettsjoldet, er forståelig, men grunnløs, mener NUPI-forskere.
Gleden var stor i Moskva da USA i går skrinla planene om å legge et rakettforsvar til Polen og Tsjekkia. Skuffelsen var tilsvarende dyp blant østeuropeerne.
De hadde sett rakettene og radarsystemene som sikkerhetsgarantier. I Polske aviser beskrives USAs retrett som et svik.
«Svik! USA solgte oss til Russland, og knivstakk oss i ryggen» står det på forsiden av tabloidavisen Fakt.
«Slutt på illusjonene, Obama elsker ikke Polen» skriver Super Express.
- Sett fra Polens ståsted, er dette veldig dumt, siteres Polens president, Lech Kaczynski, i avisen Rzeczpospolita, ifølge Associated Press.
Til alt overmål la Det hvite hus kunngjøringen til 17. september, dagen da sovjetiske stridsvogner rullet inn over Polen for 70 år siden.
- Timingen kan du si er overraskende. Det er ikke sikkert at amerikanerne hadde tenkt på det. De burde ha gjort det, sier forsker Julie Wilhelmsen ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Wilhelmsen mener likevel den polske og tsjekkiske skuffelsen er rent «mental» og irrasjonell. Som NATO-medlemmer er de uansett sikret. Atlanterhavspaktens femte artikkel sier at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle.
- Men det er veldig forståelig at polakkene og tsjekkerne er redde for at de skal ofres. Selv om USA alltid har sagt at skjoldet ikke er rettet mot Russland, har de sett det som en garanti på at de er innefor den vestlige sikkerhetsparaplyen. Historisk sett har de hatt et vanskelig forhold til Russland, og derfor har de på en måte meldt seg inn i Vesten, forklarer hun.
- Bra for alle
Wilhelmsen tror USAs skrinlagte planer et uttykk for at den nye regjeringen ønsker å snu forholdet til Russland. Dette anses å være så viktig at andre hensyn stilles i skyggen.
Hun mener at også østeuropeerne burde være glade over den amerikanske kuvendingen overfor Russland.
- Det er et viktig og positivt skritt. Hvis den dårlige spiralen hadde fortsatt, ville det fått negative konsekvenser for alles sikkerheten, også østeuropeernes, sier hun.
Wilhelmsen mener de østeuropeiske landene selv har en del av skylden for at forholdet mellom Russland og Vesten ble så dårlig.
- Det var et problem under Bush at landene i Øst-Europa fikk litt for stor innflytelse på amerikansk politikk. De har også fått godt gehør både i NATO og EU. Deres skepsis til fikk stor betydning for hvordan vestlige land så på Russland, mener hun.
Hennes kollega ved samme institutt, Daniel Heradstveit, som analyser geopolitiske utviklinger, er enig i at den amerikanske beslutningen ikke innebærer noen nedprioritering av Øst-Europa.
Heradstveit mener skrinleggingen av rakettforsvaret er resultat av en mer pragmatisk utenrikspolitikk, hvor interesser balanseres strategisk, i motsetning til den rigide politikken under Bush. Forholdet til Øst-Europa var da et ideologisk imperativ i seg selv.
- Det er overhodet ikke snakk om å la disse landene i stikken. Rakettskjoldet var uttrykk for en ideologisk drevet utenrikspolitikk. Obamas utenrikspolitikk er pragmatisk drevet. Det betyr at noen interesser må vike for andre. Det er ikke det samme som å nedprioritere Øst-Europa, mener han.
Heradstveit tror Iran har spilt en rolle for den amerikanske beslutningen. USA trenger å ha Russland med på laget når de forsøker å få Iran til å legge kortene om atomprogrammet på bordet.
- Vi ser konturene av en helt ny utenrikspolitikk, med vekt på det multilaterale, hvor Iran ikke plasseres i en «ondskapens akse» , men rakt motsatt inviteres inn i varmen. For å gjøre det, trenger Obama forståelse hos Russland. Det hele begynner å minne litt om Den kalde krigen: «Vi gir dere fordeler her, så gir dere oss fordeler der», sier Heradstveit.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link
.
It wouldn’t have cost Trump anything to show a clear intent to deter in a strategically crucial moment; it wouldn’t even have undermined his efforts in Ukraine.
Since Latin America has been extremely dependent on the U.S., a change in the power relations between the U.S. and China will also be felt strongest there.
Hall and the actors have perhaps chosen an unassuming format in order to tell such an intense story. But they turn this limitation into an artistic triumph.