A group of people approached me. First they smiled and then slanted their eyes to copy mine. I was five years old.
A person who was older than I at after-school activities shrieked, “Ching Chong Chinaman!” to me when I walked past her. I was six years old.
A person made fun of my name and got several others to start calling me “Hong Kong,” whereas my name is actually Hồng Nhung. I was seven years old.
A person approached me while I was eating my lunch and said, “Ugh, why are you eating poop?” I was eight years old.
A person yelled loudly in the classroom, “Where is she? I need to ace the test!” when we were supposed to take a vocabulary test in pairs. I was nine years old.
A person turned toward me after a dog went by and asked, “Isn’t that your dinner?” I was 10 years old.
Someone said, “You can just rub your skin on the sheet,” when I asked if anyone had a yellow pencil for my drawing assignment. I was 11 years old.
Normalized Racism
Little comments became big realities. These big realities are stereotypes, racism and discrimination. That no one, absolutely no one, reacted to any of the comments that were tossed around is a result of normalized racism.
I was a child who had to bear whatever people said as small paper cuts. But small paper cuts become great wounds, and they were at least as painful. Wounds may heal, but the scar remains. It’s a scar that many of your Asian friends bear. But we do not carry them with a light heart, because we have had to conceal this scar for too long.
Who will take us seriously?
We Are Fed Up
I am not alone in these experiences. Many Norwegian-Asians have spoken about the normalized racism they have experienced on social media, and they have received tremendous support.
Recently in Atlanta, Georgia, a man drove from spa to spa. There he shot American women of Asian descent. It has led to demonstrations against hate crimes all over the world.
The case turns the spotlight on the normalized objectification of Asians which is the result of racist statements that have not been taken seriously. The incident is evidence of what the future could be for many Asians here in Norway if we do not act.
We are fed up. Fed up with not being seen. Fed up with not being heard. Fed up with not being paid attention to. Why does our voice have no value?
How many children must bear their wounds in secret before society begins to care?
Tell me. Tell my friends. Tell my people.
For I refuse to allow my little sister to bear the same wounds as I do.
Hvorfor har ikke stemmen vår verdi?
En gruppe folk kom bort til meg. De smilte først og dro deretter øynene sine oppover for å etterligne mine. Jeg var fem år.
En person som var eldre enn meg på SFO, skrek «ching chong kinamann!» til meg hver gang jeg gikk forbi hen. Jeg var seks år.
En person gjorde narr av navnet mitt og fikk med flere til å begynne å kalle meg «Hong Kong», når mitt egentlige navn var Hồng Nhung. Jeg var syv år.
En person kom bort til meg mens jeg spiste lunsjen min og sa: «Æsj, hvorfor spiser du bæsj?» Jeg var åtte år.
En person skrek høyt i klasserommet «Hvor er hun? Jeg må få full pott på prøven!» da vi skulle ha en gloseprøve i par. Jeg var ni år.
En person snudde seg mot meg etter at en hund hadde gått forbi og spurte «Er ikke det middagen din?» Jeg var ti år.
En person sa «Du kan bare gni huden din på arket» da jeg spurte om noen hadde en gullblyant til tegneoppgaven min. Jeg var 11 år.
Normalisert rasisme
Små kommentarer blir til store realiteter. Disse store realitetene er stereotypier, rasisme og diskriminering. Det at ingen, absolutt ingen, reagerte på noen av kommentarene som ble slengt rundt, er et resultat av normalisert rasisme.
Jeg var et barn som måtte bære på sår som folk ser på som små papirkutt. Men små papirkutt blir til store sår, og det gjør minst like vondt. Såret kan gro, men arret er der.
Dette arret bærer mange av dine asiatiske venner på. Men vi bærer dem ikke med et lett hjerte, for dette arret har vi måtte skjule altfor lenge.
Hvem skal ta oss seriøst?
Vi er lei
Jeg er ikke alene om disse opplevelsene. Flere norsk-asiater har snakket om den normaliserte rasismen de har opplevd på sosiale medier, og de har fått enorm støtte.
Nylig i Atlanta i USA reiste en mann fra spa til spa. Der skjøt han amerikanske kvinner av asiatisk opphav. Det har ført til at demonstrasjoner mot hatkriminalitet har spredt seg over hele verden.
Saken retter søkelys mot den normaliserte objektiveringen av asiater som er et resultat av rasistiske utsagn som ikke er blitt tatt på alvor tidligere. Denne hendelsen er et bevis på hva som kan bli fremtiden for mange asiater her i Norge om vi ikke griper inn.
Vi er lei. Lei av å ikke bli sett. Lei av å ikke bli hørt. Lei av å ikke bli lyttet til. Hvorfor har ikke stemmen vår verdi?
For hvor mange barn må bære på sårene sine i skjul før samfunnet begynner å bry seg?
Fortell meg. Fortell mine venner. Fortell mitt folk.
For jeg nekter å la min lillesøster bære de samme sårene som meg.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link
.