God as Denial of Responsibility

<--

Gud som ansvarsfraskrivelse

Når Gud tas med på laget, kan verden bli farlig lett. Vilkårlige henvisninger til Bibelen er en form for intellektuell terrorisme.

USA HAR ET EGET TALENT for å frembringe tankeforenklende politikere. Særlig når de sier seg å representere Guds marsj på jorden. Allerede for mer enn 160 år siden undret Alexis de Tocqueville seg over intensiteten i amerikanernes lavkirkelighet. Samtidig beundret han deres sivile engasjement og evnen til å forene frihet med likhet.

I åtte år nå har det sekulariserte Europa med stigende forbauselse bivånet en president som i det meste foregir å la seg styre av religion; som har hatt et ytterst strevsomt forhold til det engelske språk; som systematisk har latt lojalitet gå foran kompetanse, og som synes å være uten intellektuell nysgjerrighet.

USA har verdens ledende universiteter og forskningsmiljøer. Men som historikeren Richard Hofstadter fastslo alt på 1950-tallet: Landet har også en tradisjon av viltslående anti-intellektualisme i selve nerven av sin kultur. Man bør ikke bli overhørt i å snakke fransk hvis man vil bli president – det fikk John Kerry erfare. Populismen rundt stemninger som anti-sentrum, anti-establishment og tro på folkets bramfrie reflekser, ligger like under overflaten i Guds eget land.

Mellom demokrati og kompetanse har det alltid eksistert en spenning – det må bli slik der folkets rett til å styre seg selv er urnormen. Og diktaturet er intet alternativ. Men noen ganger viser denne spenning seg særlig smertefull. I mangt er USA et premoderne samfunn der religiøse bakevjer inngår i ubehagelige symbioselignende forhold med politikken utenkelig i Europa.

Lettvinthetens fristelser.

Ta nå Sarah Palin, Alaskas guvernør som er så god til å partere storvilt, McCains glefsende hund med leppestift. Med henne har amerikansk konservatisme revet bort sitt siste skinn av politisk sivilisasjon (les f.eks. hva hun sa om utenrikspolitikk på landsmøtet). Et hjerteslag unna Det ovale kontor risikerer vi nå å få en kvinne som ser Guds finger i alt hun gjør. En usalig blanding av uvitenhet og vulgaritet. Fra europeisk historie kjenner vi så altfor godt denne “Gott mit uns”-mentalitet. Spar oss for Alaska-varianten!

Å raljere over slik arrogant naivitet bør vi unne oss. Altfor sjelden påpekes imidlertid de farlige psykologiske sidene ved denne vikarierende religionspositur, særlig den åpning for fanatisme og ansvarsfraskrivelse som skramling med bibelsitater åpner for. Med Gud på laget blir det lett glinsende trosvisshet, enkelt å legge seg til hvile i de enkle rasjonaliseringene, i bekreftelsene av fordommer. Å si at man skal gjøre “hva Jesus gjorde”, kan bli en hvileseng for å slippe å sette seg inn i et saksfelt. Sarah Palins tynne utdanningsbakgrunn – spredte kurs i journalistikk og statsvitenskap på ulike college – vil neppe gi særlig vannbestandige diker mot disse lettvinthetens fristelser.

Irak en del av Guds plan.

Gud har gitt Sarah denne mulighet til å tjene, sier Palins pastor hjemme i Wasilla, Alaska. Og fruen har sagt at hun lar seg styre av Hans bokstavelige budskap. Hun ber til Gud for at Han skal la oljerørledningen gå gjennom hennes hjemstat. Og hun har latt det bli kjent at hun frykter sitt arbeid som guvernør om ikke “Alaskas folk har hjertet på Guds side”. Irak er del av Guds plan.

Måtte Gud se i miskunn til oss og sørge for at Palin blir ved parteringskniven.