Torture In Our Time

<--

Tortur hører vår tid til

SVART GJENSYN. Tortur er for oss et sikkert kjennetegn på barbari. Hvem hadde tenkt seg at tortur og torturlignende metoder for behandling av fanger skulle vende tilbake i Vesten?

BLANT FORVENTNINGENE som mange i omverdenen har til USAs påtroppende president, er at han vil avvikle de rettsstridige tilstandene med internering av fanger i Guantanamo Bay og andre steder. Håpet må være at Mattias Gardells nye bok om torturens gjenkomst vil bli stående som epilog over et pinefullt kapitel i vår samtid. (Tortyrens återkomst. Leopard forlag, Stockholm).

Det gir en dyster påminnelse når Gardell viser hvilke dype røtter tortur av fanger har i Vesten. Først etter opplysningstiden og et stykke ut på 1800-tallet tok det slutt, inntil det siste århundrets tyranner gjenopplivet barbariet i uhørt omfang. Alt i antikkens Hellas hadde Aristoteles sørget for den nøkterne vurdering: «Pinlig forhør», som det het i fordums tid, kan nok tvinge en forbryter til å snakke, men vi kan ikke stole på en slik tilståelse, fordi den som pines kan få seg til å si hva som helst for å unnslippe pinslene, påpekte han. Denne upålitelighet har heftet ved tortur som metode til alle tider, fra Aristoteles til Guantanamo.

Gjeninnføre tortur.

Mattias Gardell er religionshistoriker av fag (for øvrig bror av artisten Jonas Gardell) og har skrevet flere bøker om ytterliggående islamister. Det betyr at han vet mye om klientellet på Guantanamo.

Han beskriver hvordan USA under president George W. Bush i sin «krig mot terror» slo inn på veien til å gjeninnføre tortur og torturlignende tilstander. Panikkreaksjoner etter tvillingtårnenes fall 11. september 2001 ryddet vei. Rettsvernet mot tortur ble plukket fra hverandre, trinn for trinn. Først innførte presidenten, i egenskap av å være øverstkommanderende for de væpnede styrker, et militært unntak fra de normale rettsregler: det ble åpnet for internering av mistenkelige personer uten lov og dom. Anstalter ble opprettet utenfor USAs egentlige territorium, som Guantanamo, der virksomheten ikke i samme utstrekning var bundet av USAs lov. Presidenten kunngjorde at Genèvekonvensjonen, med sine regler om siviliserte prinsipper for krigføringen, i visse tilfelle var satt til side. Begrunnelsen var at intet måtte svekke slagkraften i krigen mot terror.

Fikset av jurister.

Et juridisk grunnlag for hensynsløs fangebehandling ble gitt gjennom lovfortolkninger fra regjeringens fremste jurister. Den viktigste rettferdiggjørelse var at hardhendte metoder kunne berge uskyldige liv fra terror, og at de som myrdet uskyldige sivile i sin ondskap ikke fortjente bedre. Neste trinn var å holde USA vekk fra den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og andre folkerettsbrudd. Med en ny lov, Military Commissions Act of 2006, ble tortur i praksis legalisert, hevder Gardell. I tillegg ble mange av fangene overlatt til samarbeidende land, særlig stater i den tredje verden som ikke var så nøye på metodene for fangebehandling. Gardell analyserer en glidende overgang, fra alminnelig barske grep til mishandling og fornedrelse, i Guantanamo, i fengselet Abu Ghraib i Irak, og andre steder.

Det rettslige forfallet fikk globalt omfang. Krigen mot terror holder som rettferdiggjørelse for så mangt.

Med maktskiftet i USA er det lov å ønske at dette er tilbakeblikk på et sidespor som går mot sin slutt.