The U.S. Military is Changing

<--

Det ble nesten ikke lagt merke til i påskeuken, men USAs forsvar har fått et varsel om at med en ny president følger nye tider. Det kuttes dypt i tradisjonelle våpensystemer, men bevilges mer til kamp mot opprørere i Irak og Afghanistan.

Supermaktens forsvar har lenge vært inne i en eksistensiell krise. De nye asymmetriske konfliktene, preget av opprør, geriljakrig, sabotasje og terror, har parkert store deler av det enorme militærapparatet på sidelinjen. For hvordan skal man kunne anvende et ubåtvåpen i Afghanistan, eller smygende kampfly mot sivile passasjerfly som kapres og styrtes inn i skyskrapere på Manhattan?

Til og med hæren og marineinfanteriet (Marines) har til tider vært lammet i konflikten med opprørere i Irak og Afghanistan. Hvordan skal man ellers forklare at fillete soldater uten uniform, men med Det Allmektige Gevær (Kalashnikov) og Koranen mellom hendene, i perioder har maktet å paralysere det som i utgangspunktet skulle være verdens sterkeste militærmakt, med topptrente soldater og høyteknologiske våpensystemer?

USA har lenge undervurdert både behovet for antall soldater og nye operasjonelle konsepter i denne formen for krigføring. Da hærens stabssjef Eric Shinseki mente at man ville trenge 300.000 og ikke 150.000 soldater til invasjonen og okkupasjonen i Irak, fikk han sparken av daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld. Den folkerettsstridige krigen i Irak har vært en blodig lærepenge for USA, og en forsvarsledelse med politisk arroganse som sitt viktigste våpen.

Det nye forsvarsbudsjettet bærer i noen grad preg av disse dyrekjøpte erfaringene. Men det amerikanske militærapparat er så omfattende at de tradisjonelle våpensystemene fortsatt vil eksistere i flere tiår framover, dels fordi det er vanskelig å avskaffe dem, og dels fordi USA slett ikke avskriver faren for nye stormaktskonflikter der det vil bli bruk for tusener av kampfly og en havgående marine med hundrevis av fartøyer.

USAs forsvar er i grunnleggende trekk konstruert for å kunne kjempe en tredje verdenskrig. Dersom vi holder atomarsenalene utenfor, består særlig marine og flyvåpen av konvensjonelle våpen og styrker som skal kunne møte en fiende (les: Russland/Kina) i en omfattende bombekrig og sjøslag med tunge overflatefartøyer. USA har fortsatt 11 hangarskipsgrupper i drift, flere enn alle andre nasjoner til sammen. 22 missilkryssere og 85 fregatter og destroyere hører med til denne enorme flåten av overflatefartøyer. Flyvåpenet er dimensjonert for tilsvarende innsats i en verdensomfattende krig. Men nå blinker varsellampene.

En helt ny klasse av fregatter blir redusert til tre nye skip. Prislapp: 3 milliarder dollar hver. Den meget kostbare produksjonen av kampflyet F-22 stanses – nesten. I stedet vil Pentagon nå satse på F-35 (Joint Strike Fighter) som med amerikanske øyne er en billigere løsning. Men antallet er svimlende: 2.443 nye fly som settes i produksjon fra 2012.

Men de mest slående trekk i budsjettet gjelder helt andre våpensystemer og tropper. Førerløse fly (droner) skal bygges i et langt større, men ukjent antall. Dette er våpenet som USA i dag bruker i bombingen av Taliban- og Al-Qaida-baser i det vestlige Pakistan. Samtidig skal det sjøsettes nye, hurtiggående kampfartøyer som kan operere i grunne farvann. Det skal utdannes 2.800 nye spesialsoldater, og en mengde elektroniske systemer skal oppdateres. Alle disse forslagene peker mot et forsvar som er mer egnet til å utkjempe dagens kriger enn å kjempe 2. verdenskrig om igjen.

Likevel går fortsatt storparten av Pentagons budsjett til det tradisjonelle forsvaret. Utgiftene har eksplodert, og innkjøpene har gått amok. Under president George W. Bush ble det i fjor brukt 296 milliarder dollar mer til innkjøp enn budsjettert. For president Barack Obama gjelder utfordringen framfor alt å gjenvinne kontroll over den spinnville pengebruken på våpensystemer som bare produsentene kan gi en begrunnelse for.

President Dwight D. Eisenhower advarte i sin avskjedstale for nesten 60 år siden mot den uønskede innflytelsen fra det han kalte «det militærindustrielle kompleks», et kompleks som ønsker å dytte på samfunnet våpensystemer som ikke tjener landets sikkerhet, men derimot produsentenes lommebøker. President Obama står overfor dette problemet når han vil stanse produksjonen av F-22-flyet. Det vil nemlig bety nedleggelse av 25.000 arbeidsplasser i Georgia og andre delstater. Ikke bare produsentene, men også representanter i Kongressen, ruster seg nå til å bekjempe alle forsvarspolitiske beslutninger som ikke tjener deres egne interesser.