The Lion King

<--

– Med Kennedys død, er det som en vegg faller ut av senatet

Et dynasti har forsvunnet fra amerikansk politikk, og den siste av den gamle skolen liberalere er borte, mener professor Ole Moen.

– Det er som en vegg som faller ut av senatet. Han var «The King Lion». Sjefsløven, sier Ole Moen, som er professor i amerikansk historie.

Senator Edward M. Kennedy, den siste gjenlevende av tre kjente brødre, døde i dag morges, av kreft i hjernen. Han ble 77 år gammel.

– Vi har en Kennedy i Kongressen, og i lokalpolitikken i flere stater, men på landsbasis er det et dynasti som blir borte. Familen Kennedy er det nærmeste man kommer en kongefamilie i USA, sier Moen.

Den siste av den gamle garde

I løpet av 46 år som senator etablerte han seg som den sentrale kraft i amerikansk velferdspolitikk. Han ble også et levende symbol på en æra som nå kan sies å være over.

– Han var den sosiale samvittigheten i sentatet, i en tid som ikke var så sosialt bevisst. På tross av sin uheldige fortid, med Chappaquiddick, som gjorde at han ikke ble president, har han skapt seg et renommé som den aller tyngste lovgiveren, i hvert fall innen sosial- og utdanningspolitikk, sier Moen.

Kennedy sa selv at «mitt livs kall» var å endre USAs urettferdige helsevesen. På grunn av sin sykdom kunne han ikke være i Washington for å delta i de pågående reformforhandlingene.

– Likevel var han der som en kraft. Nå kan Obama gjøre helsereformen til et minnesmerke over Kennedy, slik Johnson gjorde borgerrettskampen til et minnesmerke over John F. Kennedy, sier Moen.

På en måte symboliserer Kennedys død et generasjonsskifte i amerikansk politikk, mener Moen.

– Han var egentlig en gammeldags liberaler, en velferdsdemokrat av samme type som Franklin D. Roosevelt og Lyndon B. Johnson, slike som Ronald Reagan spottende kalte «bleeding hearts liberals». På 1980-tallet ble «liberal» et skjellsord. Clinton kalte seg en «New Democrat». Obama er vanskelig å plassere, men også han representerer en ny alder. Dette er et farvel til den gamle garde, sier han.

– Kan ikke sammenlignes med JKF

Til tross for at hans politiske standpunkter var langt til venstre i amerikansk politikk, tror Moen han ville ha blitt presidentkandidat, om det ikke var for en bilulykke i 1969. En kvinnelig passasjer døde da Kennedy kjørte utfor en bro på øyen Chappaquiddick.

– Med to martyrbrødre hadde han nok fått sjansen, etter Nixon. Det var Chappaquiddick som ødela. Da han prøvde seg i 1981, var det for sent. Å utfordre en sittende president, det gjør man ikke.

– Kan man sammenligne det Edward urettet som senator i 46 år med det hans bror utrettet som president i tre år?

– Edward er den som har bidratt mest på mange måter innenriks, men det blir som å sammenligne epler og bananer. Det er to arenaer, og to prosesser. JFK hadde enorm betydning med sin symbolske rolle i Cuba-krisen, starten av avspenningen, og ved det han tilførte nasjonen av idealisme. Edward har vært en viktig arbeidspolitiker. Han bidro til å hale i land seire i Kongressen fra 1970-tallet frem til i dag. Han hadde en finger i alle paiene. Han var den minst synlige av brødrene, men han var også den som gjorde mest i det stille.