He Is Taking Charge

<--

En lærdom av striden om helsereformen er at Barack Obama måtte engasjere seg sterkt personlig og mobilisere sitt eget parti. Hans tverrpolitiske appeller møtte døve ører.

HVA NÅ? Det er spørsmålet etter at Kongressen natt til i går bekreftet vedtaket om helseforsikring for alle amerikanere. Det ble nødvendig med ekstraomganger for å gjøre noen mindre justeringer i det første vedtaket fra forrige helg, men nå er det ikke lenger noen tvil. Den mest betydningsfulle sosiale reformen i USA siden 1960-tallet er et faktum.

De endelige stemmetallene i Representantenes hus var 220 for og 207 mot, i Senatet 56 for og 43 mot. I begge kamre sa republikanerne enstemmig nei – og fikk følge av en del representanter fra høyrefløyen i Det demokratiske parti.

Mye ugjort.

Obama kan glede seg over sin største politiske seier siden han flyttet inn i Det hvite hus 20. januar i fjor. Til slutt fikk han uttelling for at han holdt ut og trosset alle spådommer om et ydmykende nederlag. Men helsereformen har slukt så mye oppmerksomhet at andre saker er kommet i skyggen.

En del av prisen er også at tonen i amerikansk politikk er blitt enda hardere og mer uforsonlig. De mest ekstreme motstanderne av helsereformen har gått langt over streken. Flere demokratiske politikere har mottatt drapstrusler. Det har foregått en hemningsløs personhets der politikere har fått gjennomgå for sin hudfarge og seksuelle legning. John Boehner, republikanernes leder i Representantenes hus, har tatt avstand fra slike grove overtramp, men har også sagt at folk har rett til å være sinte.

Behovet for å bygge bro over partiskillene var et av Obamas mest populære temaer i presidentvalgkampen. Han traff mange amerikanere hjemme med sitt ønske om å gjøre den politiske debatten mindre preget av følelser og kunstige motsetninger og mer preget av fornuft og samlende løsninger.

Fjern og akademisk?

Som president forsøkte Obama å leve etter sine egne prinsipper. Han inviterte eksperter med ulike synspunkter for å lytte til deres råd. Kritiske røster kalte ham «professoren fra Harvard». De mente han oppførte seg som lederen av et politisk seminar og ikke som den øverste beslutningstageren i verdens eneste supermakt.

Håndteringen av helsereformen ble brukt som eksempel. Obama gjorde den til sin fremste kampsak, men forholdt seg nokså passiv til de folkevalgtes arbeid med reformen. De demokratiske lederne i Kongressen følte at Obama ga dem lite drahjelp. Samtidig fikk republikanerne fritt spill, uten at det gjorde dem mer kompromissvillige.

Et av de viktigste øyeblikk i Obamas tid som president var da han innså at det aldri ville bli noe bredt forlik om helsereformen. Konsekvensen måtte bli at demokratene bar reformen frem på sine egne skuldre. Den erkjennelsen må ha kommet som en befrielse. Obama virker mer inspirert og opplagt enn på lang tid.

Venstresving.

Denne erfaringen vil trolig bestemme Obamas politikk foran det viktige mellomvalget i november og videre frem til presidentvalget i 2012. Vi kommer til å se en president med en klarere og mer venstreorientert profil, mest tydelig i økonomiske spørsmål.

Sak nummer én er reform av finanssektoren for å hindre en gjentagelse av ansvarsløsheten som banet vei for den verste økonomiske krisen siden 1930-årene. Strengere kontroll med bankene er en potensiell vinnersak for Obama.

Sak nummer to er kampen mot arbeidsledigheten, som fremdeles ligger rundt 10 prosent. Det ligger på bordet forslag om å forbedre ledighetstrygden og øke tilskuddene til delstatene, men det er behov for en langt større innsats. Utviklingen på arbeidsmarkedet kan avgjøre Obamas gjenvalg.

Lenger nede på listen kommer energi- og klimapolitikken, der håp om nye arbeidsplasser kan gi sjanser for en grønnere politikk. Obama er også opptatt av reformer i skolen, der USA har mistet forspranget som landet hadde for et par generasjoner siden. Innvandringspolitikken trenger også en overhaling. Mange millioner mennesker lever permanent i USA uten gyldige papirer.

Ingen dramatikk.

Når det gjelder helsereformen, er det nødvendig å være klar over den trer i kraft gradvis over en periode på flere år. De mange som allerede får helseforsikring betalt av arbeidsgiveren, vil i første omgang merke liten forskjell. Det innebærer at de utlovede fordelene vil la vente på seg, men også at de som har varslet en katastrofe får problemer med troverdigheten.

«Nei-partiet».

Det siste burde bekymre republikanerne, som gjerne vil holde temperaturen på kokepunktet. De har pådratt seg den lite smigrende betegnelsen «nei-partiet», men det er full dekning for den. Partiets holdning til helsereformen er oppsummert i slagordet repeal, replace and reform. Vedtaket skal oppheves og erstattes av noe annet, som er bygd på «sunn fornuft».

Republikanernes ide om en god helsereform er å gi folk fradrag i skatten for premien til sykeforsikring. Greit nok, men ingen løsning for de mange som har liten eller usikker inntekt.

Nå ser ikke dette ut til å bekymre dagens republikanske ledere noe særlig. De lar partiet sitt fremstå som et talerør for ytterliggående protestholdninger, slik det kan observeres i den populistiske Tea Party-bevegelsens hardkjør mot alt som smaker av skatter og statlige inngrep. På denne måten er Det republikanske parti i ferd med å frata seg selv statusen som et regjeringsdyktig alternativ.

USA mangler i dag et moderat konservativt parti som kan stille kritiske, men konstruktive, spørsmål om pengebruken til presidenten og flertallet i Kongressen. Det er nemlig ingen tvil om at Obamas planlagte reformer blir kostbare, selv om formålene er aldri så gode. De kommer på toppen av et faretruende budsjettunderskudd, og på et aller annet tidspunkt må regnskapet bringes mer i balanse. Men den verste hodepinen blir det Obamas etterfølger som får.