America’s New Racism

<--

USAs nyrasisme

En bølge av nyrasisme skyller over USA. På den ytterste høyresiden i amerikansk politikk har inngrodde fordommer fra fortiden fått nytt liv ved synet av en svart, afroamerikansk president.

«N…..»-ordet anvendes stadig oftere om presidenten av kommentatorer på Fox News, og høyresidens nye skinnhellige helt Glenn Beck, som kaller Barack Obama en rasist, brukte sist lørdag Martin Luther King som skjold mot alle anklager om at han selv er rasist.

Det ligner et absurd teater, der ethvert normalt begrep snus om til det motsatte. Rene fakta spiller ingen rolle. Ettersom aggresjonen konsentreres om Obama, bygges også løgnene opp omkring hans person. En av dem går ut på at han ikke er født i USA, og derfor aldri skulle ha blitt valgt til president. (Sannhet: Barack Obama ble født på Hawaii 4. august 1961).

Bildet av ham som et fremmedelement i det amerikanske samfunnet forsterkes av påstandene om at han er muslim, eller «Imam Hussein Obama», som han kalles av den konservative talkshowstjernen Rush Limbaugh. Ved valget i 2008 trodde 13 prosent av amerikanerne at Obama var muslim, i dag tror hver fjerde amerikaner at han er tilhenger av islam. (Sannhet: Obama hadde muslimsk far, som forlot familien da Barack var to år gammel. Han ble oppdratt i et (hvitt) ateistisk hjem, men vendte seg til kristendommen i 20-årsalderen.)

Inntrykket er forsterket av presidentens forsvar av retten til å bygge en moské på nedre Manhattan, nær Ground Zero. Det vil si: Presidenten har forsvart retten til å bygge et islamsk kultursenter, inneholdende en moské, men ikke spesifisert hvor det bør ligge. Tausheten runger fra Bush-delen av det republikanske parti som i dagene etter terrorangrepet nettopp advarte mot å demonisere og ansvarliggjøre muslimer flest for terroren. Nå er det opportunt å la Obama ta støyten for angrepene fra det hysteriske høyre.

Det meste av nyrasismen skjer i kodespråk, en metode som har vært anvendt gjennom mange tiår, særlig etter at åpne rasistiske betegnelser ikke lenger var gangbar mynt i det offentlige rom. President Ronald Reagan kunne for eksempel snakke om «welfare queens» og alle visste at han siktet til ugifte svarte mødre som mottok trygd. Sarah Palin, visepresidentkandidat ved siste valg, reiste i 2008 rundt i hvite småbyer i USA og omtalte slike samfunn som «the real America», underforstått: Indre storbyer og den svarte landsbygda i Sørstatene er ikke det «virkelige» USA.

Nyrasismen springer ut av både gamle fordommer, og nye fenomener som blant annet Tea Party-bevegelsen. En av de ledende innenfor denne bevegelsen forfattet et imaginært brev fra «de fargede» til president Abraham Lincoln, der det ble hevdet at de foretrakk slaveri framfor å måtte tjene til livets opphold gjennom lønnet arbeid. Det finnes ingen grenser for rasismens uttrykksformer.

Paradokset er den skjerpede aktsomhet i det offentlige rom når det gjelder svermerier for fortidens segregerte USA, eller åpen rasisme. Det siste rammet den republikanske senatskandidaten fra Virginia, George Allen. Han hadde vært guvernør i delstaten, og en populær politiker. Under valgkampen ble han fulgt av en ung demokrat som tok opp hans taler og uttalelser på video. Den unge mannen var svart (av indisk opprinnelse), og på et valgmøte rettet en irritert Allen pekefingeren mot ham og kalte ham «macaca»: Apekatt. Dermed punkterte Allens valgkamp med ett eneste ord. Beklagelser hjalp ikke.

En enda krankere skjebne led republikanernes daværende majoritetsleder i Senatet, Trent Lott. På 100-årsdagen (!) i 2002 for partifellen i Senatet, Strom Thurmond, uttalte Lott at dersom Thurmond var blitt valgt til president i 1948, ville USA ha unngått «alle disse problemene» med opphevelse av raseskillet. Lott måtte umiddelbart fratre vervet som majoritetsleder, og han ga opp sitt gjenvalg fra Mississippi i 2007. Selv i en sørstat fikk han problemer med å hylle den amerikanske versjonen av apartheid.

Det karakteristiske ved nyrasismen er dens blomstring på ytterste høyre fløy i den hvite befolkningen. For dem var valget av Obama en provokasjon som truer USAs framtid. Mens flertallet i USA, og verden omkring, betraktet dette valget som en historisk merkepæl og en skjellsettende begivenhet, varslet Obamas inntreden i Det hvite hus om noe helt annet for dette segmentet av befolkningen: Kaukasiere (det vil si hvite) i USA befinner seg på en demografisk defensiv. Om om lag fire tiår vil kaukasiere være en minoritet i USA, riktignok langt den største minoritet, men andre minoriteter vil til sammen danne et flertall.

I dette perspektivet reagerer deler av den hvite befolkningen med hysteri og et raseri som særlig retter seg mot svarte medborgere. Lyspunktet er selvsagt det faktum at Obama ble valgt til president med god margin, og med en større andel av hvite stemmer enn andre demokrater i nyere tid, blant andre Carter og Clinton. Det er også et trekk ved USA.