Oscar Worthy Portrayal in ‘Passing’

Published in Aftenposten
(Norway) on 12 November 2021
by Kjetil Lismoen (link to originallink to original)
Translated from by Danielle Skjelver. Edited by Gillian Palmer.
Thompson and Negga both deserve Oscars for this very strong and nuanced portrayal of two women who, in different ways, try to escape the racism of the 1920s.

"Passing," the title of this film [available on Netflix], does not translate easily into Norwegian. The concept of passing applies to the many Black people in the U.S. with light enough complexions to be able pass themselves off as white in order to overcome the barriers of racism.

Writer and director Rebecca Hall bases her story on Nella Larsen’s novel from 1929 about two women who are unexpectedly reunited after 10 years. It happens when Irene (Tessa Thompson) does something that, as a Black woman, she has never before dared, namely to go into a hotel restaurant reserved for whites only. There she experiences what it feels like to pass as white.

When a seemingly white woman stares at her from the end of the room, at first she believes that she has not succeeded. But it is her childhood friend Claire (Ruth Negga), who has made a new life by marrying into an affluent white family. To pass as white is worth the price, she says after some drinks in her suite. What’s more, she is happy that her daughter was born lily-white.

Mutual Reflection

At first, Irene is shocked by Claire’s brazenness. Irene belongs to the self-aware category of Blacks who are allowed to obtain an education and function as a kind of middle class in Harlem.

She considers herself to be quite happy with her husband (André Holland) and their two sons. Yet something draws her to Claire. Perhaps her friend is a mirror image of a life that she herself could have chosen, but there is also something that is awakened in her on a deeper level. Furtive glances at Claire’s body suggests that it could be erotic, but it could equally be something so banal as finding herself bored.

She is a homemaker and lives a life that is not so different from the one that her better-off "white" friend lives. She has Black domestic help and does charity work. But she knows where the boundaries are. With a mixture of fear and delight, she sees how Claire defies these boundaries with steadily growing recklessness.

Strong Directorial Debut

Hall, who is British, is known as a Hollywood actress; this is her debut as a director. She herself grew up with a grandmother who passed as white, but that was in England. In "Passing," she has assembled an impressive ensemble with high quality actors, and notably there’s an
efficient and complex dynamic between Thompson and Negga.

Together with Hall’s direction, they drive the action forward just as much through intense moods and everyday glimpses into Irene’s apartment as through physical actions. It is impossible to say how the friendship is progressing — in one moment it is close to being passionate, in the next, fearful.

Hall has chosen to create the film in black and white, with an antiquated image ratio (4:3) that shrinks the picture frame. This harmonizes well with the cast’s sense of being confined. Edvard Grau’s photography is nevertheless rich in nuance and always in contrast-filled play between the black and the white. As with Thompson and Negga, it is the gray area she explores.

Systemic Racism

Some will argue that they immediately see that the two main characters are Black, so how can they pass as white? That is a historically ignorant response that causes people to miss an essential element in the film.

In the 1920s, Italians could just as easily be considered Black in the United States. As Claire’s white husband, played by Alexander Skarsgård, says to her: “Well, you can turn as Black as you please, as far as I’m concerned. I know you’re not colored.”

The American obsession with what they still call “the issue of race” was absurd from the very start. I have seldom seen a film that simply, without great language or gestures, shows how systemic racism permeates everything, even the noblest of intentions. A good example is Irene’s friendship with a “tolerant” white author who, in his particular way, is also tainted by racism.

Hall and the actors have perhaps chosen an unassuming format in order to tell an intense story. But they turn this limitation into an artistic triumph.


Tessa Thompson og Ruth Negga fortjener begge Oscar for denne råsterke og nyanserte skildringen av to kvinner som på ulike måter forsøker å unnslippe 1920-tallets rasisme.

«Passing» er en tittel på denne filmen som ikke uten videre lar seg oversette til norsk.

Begrepet viser til hvordan mange svarte i USA som var lyse nok i huden, kunne gi seg ut for å være hvite for å unnslippe rasismens barrierer.

Fakta

Passing
• Netflix
• Regi og manus: Rebecca Hall
• Basert på en roman av Nella Larsen
• Med: Tessa Thompson, Ruth Negga, André Holland, Bill Camp, Alexander Skarsgård

Filmskaper Rebecca Hall tar utgangspunkt i Nella Larsens roman fra 1929 om to kvinner som helt uventet gjenforenes etter ti år. Det skjer den dagen Irene (Tessa Thompson) gjør noe hun som svart aldri før har våget, nemlig å oppsøke en hotellrestaurant for bare hvite. Der kjenner hun på følelsen av å «passere» som hvit.

Da en tilsynelatende hvit kvinne stirrer på henne fra andre enden av rommet, tror hun først at hun er avslørt. Men så er det venninnen Claire (Ruth Negga) fra oppveksten, som har fått et nytt liv som inngiftet i en velstående hvit familie. Å «passere» som hvit er verd prisen, sier hun etter noen drinker i sin suite. Hun er dessuten lykkelig over at hennes datter er født liljehvit.

Gjensidig speilbilde

Først blir Irene sjokkert over Claires skamløshet. Irene tilhører kategorien selvbevisste svarte som har fått lov til å utdanne seg og fungere som en slags middelklasse i Harlem.

Hun anser seg for å være noenlunde lykkelig med ektemannen (André Holland) og sine to sønner. Det er likevel noe som drar henne mot Claire. Kanskje er venninnen et speilbilde på et liv hun selv kunne ha valgt, men det er også noe på et dypere plan som vekkes i henne. Noen stjålne blikk på Claires kropp antyder at det kan være erotisk, men det handler også om noe så banalt som at hun kjeder seg.

Hun er hjemmeværende og lever et liv som ikke er så annerledes enn det bedrestilte hvite kvinner lever. Hun har svart hushjelp og driver med veldedighet. Men hun vet hvor grensene går. Med skrekkblandet fryd ser hun hvordan Claire trosser disse grensene med stadig større dumdristighet.

Sterk regidebut

Britiske Rebecca Hall er kjent som skuespiller i Hollywood-filmer, og dette er hennes debut som regissør. Hun har selv vokst opp med en bestemor som «passerte» som hvit, men da i England. I «Passing» har hun samlet et imponerende ensemble med klasseskuespillere, anført av en effektiv og kompleks dynamikk mellom Thompson og Negga.

Sammen med Halls regigrep driver de handlingen frem like mye gjennom intense stemninger og hverdagsglimt i Irenes leilighet som fysiske handlinger. Det er helt umulig å si hvor vennskapet er på vei. I ene øyeblikket nesten lidenskapelig, i det neste fryktsomt.

Hall har valgt å lage filmen i svart-hvitt, med en gammeldags bilderatio (4:3) som snevrer inn bilderammen. Det harmonerer godt med rollegalleriets følelse av å være rammet inn. Edvard Graus foto er likevel rikt på nyanser og hele tiden i kontrastfylt spill mellom det svarte og det hvite. I likhet med Thompson og Negga er det gråsonene han utforsker.

Systematisk rasisme

Noen vil hevde at de ser med en gang at de to hovedpersonene er fargede. Så hvordan kunne de «passere» som hvite? Det er en historieløs respons som gjør at man misser noe vesentlig ved filmen.

På 1920-tallet kunne italienere like gjerne bli oppfattet som svarte i USA. Som Claires hvite ektemann, spilt av Alexander Skarsgård, sier til henne: «Du kan gjerne være mørk i huden, så lenge du ikke er svart.»

Amerikanernes besettelse rundt det de fortsatt kaller «rasespørsmålet» var absurd helt fra starten. Jeg har sjelden sett en film som med enkle virkemidler, uten store ord eller fakter, viser hvordan den systemiske rasismen gjennomsyret alt. Selv de nobleste intensjoner. Et godt eksempel er Irenes vennskap med en «vidsynt» hvit forfatter som på sin spesielle måte også er pervertert av rasismen.

Hall og skuespillerne har kanskje valgt et beskjedent format til å fortelle en så sterk historie. Men de vender denne begrensningen til en kunstnerisk triumf.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link .

Hot this week

Russia: Political Analyst Reveals the Real Reason behind US Tariffs*

Taiwan: Making America Great Again and Taiwan’s Crucial Choice

Topics

Taiwan: Making America Great Again and Taiwan’s Crucial Choice

Russia: Political Analyst Reveals the Real Reason behind US Tariffs*

Poland: Meloni in the White House. Has Trump Forgotten Poland?*

Germany: US Companies in Tariff Crisis: Planning Impossible, Price Increases Necessary

Japan: US Administration Losing Credibility 3 Months into Policy of Threats

Mauritius: Could Trump Be Leading the World into Recession?

India: World in Flux: India Must See Bigger Trade Picture

Related Articles

India: Is Trump’s US in a Constitutional Crisis?

South Africa: Trump’s Color-Blind America: A Dangerous Illusion for People of Color

Turkey: Take Trump for His Word, but Not So Much

Sri Lanka: Manifest Destiny: Trump’s Speech Raises Fears of Fascism

India: The H-1B Visa System Is Designed To Exploit Foreign Talent