Tonight, judge Denny Chin of the Manhattan U.S. District court will reach a verdict that will probably send Bernhard Lawrence Madoff to jail for the rest of his 71 year long life.
He had a kind of grey eminence in the New York financial world. A self-made man who worked his way up from the bottom, a distinguished philanthropist and statesman for those in the business, and the rock solid “Uncle Bernie” to those who knew him personally. Today, Bernie Madoff is world famous as America’s greatest con artist ever.
“I am ashamed and cannot say how deeply I apologize,” Madoff allegedly told police when he was arrested in December of last year. He has confessed to every crime he is being prosecuted for and is expected to make a statement expressing his deep remorse again today. But the Madoff case is still far from over. Key questions still linger in the air: how many of those who are claiming to be victims should have seen this coming a long time ago? And could one man really engineer a scam of this scale all by himself?
There is no doubt that Bernie Madoff fooled a lot of people. Two have committed suicide and thousands of investors lost more than $65 billion on the pyramid scam that, according to Madoff himself, he has been running since 1991. Small-time investors, the richest in the country, charitable organizations, and American and foreign finance corporations, including one Norwegian firm, were all listed as patrons of Madoff Investment Securities LCC, established in 1960.
Clients were often told of a secure ROI of 10-12 percent, a rate at which some could stand to make more than one hundred percent profit a year. But the profits only existed in Madoffs head; no trades were carried out and the fund stayed afloat only by old investors getting paid from new funds injected by new investors. “K.I.S.S.”, Madoff repeatedly told his employees. It meant, “Keep it simple, stupid” and it worked well for a long time.
It was the financial crisis that punctured the bubble, when a group of clients wanted over a billion USD quickly to secure their funds. The money simply wasn’t there. “I knew all along that this day would come”, Madoff said, and insisted that he, alone, was to blame. When something seems too good to be true it usually is but as long as the money came rolling in, few bothered to check the paperwork.
A competitor, Harry Markopolos tried to sound the alarm in 1999, and has since then repeated his claims that Madoff was running a pyramid scheme. Among those he alerted were the SEC and the IRS. Why it took them almost ten years to react to the accusations is a query yet to be answered. Madoff's high social status, his former employment as the head of Nasdaq, and the fact that he was an advisor to many of the organizations that were supposed to keep him in check are partial explanations but not excuses.
Now that the bill is ready, trustee Irving Picard has also reported about twenty investors to the authorities whom he thinks form a network that either helped Madoff or knew about and profited from the system. It is a fact that many people withdrew large amounts of cash before the bubble burst. These people are now blaming each other, demanding more blood while at the same time claiming they are victims of Madoff’s vindictive scheme.
This spring, New York Magazine printed a cover with Madoff as the Joker from the Batman movies and the heading “Bernie Madoff, monster”. Vanity Fair painted a very different portrait with an 8 page long interview with the man's private secretary of 25 years, Eleanor Squillari. This piece draws an interesting picture, not at least because of her claims that Madoff knew he would be caught sooner or later, an understanding that gave him ample time to stage how events would unfold when it happened.
Commentator Bill Singer recently speculated in Forbes Magazine that perhaps something good could come of this situation. This type of scheme, Singer says, is not that unusual; many have done it before him and more will come after him. There are also hopes that the fact that Madoff has become the face of everything sick and twisted on Wall Street before the financial crisis will force new regulation and cleaner markets. Madoff-victim Burt Ross has another dream: “I hope Madoff lives as along as Metuzalem, and that he has to spend all of those 969 years behind bars”.
The prosecutor has asked for 150 years imprisonment. Madoffs attorney has asked for 12 years, based on the assumption that his client has 13 years to live, and the argument that the crime is non-violent.
The judge is not likely to consider the argument. Bernie Madoff will probably never see the light of day again.
I kveld norsk tid vil dommer Denny Chin i U.S. District Court på Manhattan framsi dommen som ganske sikkert sørger for at denne mannen, Bernhard Lawrence Madoff, må tilbringe resten av sitt 71-årige liv bak murene. I en mannsalder var han en slags grå eminense i New Yorks finansverden. En askeladd som hadde jobbet seg opp fra bunnen, en distingvert filantrop og statsmann for dem som kjente bransjen, og den bunnsolide «Onkel Bernie» for dem som kjente han personlig. I dag er Bernie Madoff verdensberømt som USAs største svindler noensinne.
«Jeg skammer meg og kan ikke få sagt hvor dypt jeg beklager det hele» skal han sagt til politiet da han ble arrestert i desember i fjor. Han har tilstått alle forhold han er tiltalt for. Det er ventet at han i dag vil gi en ny erklæring der han uttrykker sin dype anger. Men Madoff-saken er likevel langt fra avsluttet. For spørsmålet alle spør seg er: Hvor hvor mange av dem som i dag framstår som hans ofre burde ha skjønt tegningen for lenge siden? Og kan en enkelt mann virkelig gjennomføre en svindel av så svimlende dimensjoner dønn alene?
Det er ingen tvil om at Bernie Madoff lurte uhorvelig mange. To har tatt sitt eget liv, og tusenvis av investorer har tapt over 420 milliarder kroner på pyramidespillet som ifølge Madoff selv har pågått siden 1991. Småsparere og USAs rikeste, veldedige organisasjoner og amerikanske og utenlandske finansieringsselskaper, inkludert en norsk interessent, sto på kundelista til Madoff Investment Securities LCC, som ble opprettet i 1960. Alle fikk jevnlig melding om en sikker avkastning på minst 10–12 prosent, enkelte kunne håve inn flere hundre prosent i året. Men gevinstene eksisterte kun i Madoffs hode, ingen handler ble gjort, og fondet holdt seg flytende ved at gamle investorer fikk utbetalt «avkastning» av pengene som nye investorer satte inn. «K.I.S.S.» skal Madoff gjentatte ganger ha oppfordret sine ansatte. Det sto for «Keep it simple, stupid». Og lenge fungerte det jo så bra.
Det var finanskrisen som punkterte bobla, da en gruppe kunder ville ha ut 7 milliarder kroner raskt fra det sikre fondet sitt. De pengene var ikke der. «Jeg visste hele tida at denne dagen ville komme» sa Madoff da, og insisterte på at han, og han alene, hadde lagt hver eneste stein til pyramiden.
Når noe virker for godt til å være sant er det ofte det. Men så lenge pengene fortsatte å rulle inn på kontoen, var det få som brydde seg med å kikke ham for nøye i papirene. Det vil si, konkurrenten Harry Markopolos forsøkte å slå alarm allerede i 1999, og har siden da gjentatt sine påstander om at Madoff sto bak et gedigent pyramidespill med jevne mellomrom. Blant dem han varslet var SEC, det amerikanske børs- og Kredittilsynet. Hvorfor det tok dem nesten ti år å reagere, er blant spørsmålene som skal utredes videre. Madoff høye status, hans tidligere verv som styreleder for Nasdaq-børsen, og det faktum at han hadde virket som rådgiver for mange av de instansene som nå skulle granske ham er forklaringer, men ingen unnskyldning. Nå som regningen skal gjøres opp, har bobestyrer Irving Picard også anmeldt et tjuetall investorer i det han mener er et nettverk som enten hjalp Madoff, eller må ha kjent til systemet de tjente så gode penger på. Det er et faktum at flere trakk ut store penger av fondet like før det sprakk. Disse skuler også i hverandres retning og krever mer blod, samtidig som de kappes om å bedyre sin egen offerstatus.
New York Magazine trykket i vår et cover med Madoff som Jokeren fra Batman-filmene og overskriften «Bernie Madoff, monster». Vanity Fair byr på et annet slags portrett i sitt 8 sider lange intervju med mannens privatsekretær gjennom 25 år, Eleanor Squillari. Det tegner interessant bilde, ikke minst på grunn av hennes påstander om at Madoff visste at han ville bli tatt før eller siden, noe som ga ham god tid å iscenesette hvordan det skulle skje. Kommentator Bill Singer i Forbes Magazine spekulerte nylig i om noe godt kan komme ut av alt oppstyret denne gangen. For, som han påpeker, «Flere har gjort det før ham, og flere vil kommer etter». Men, vil kanskje omfanget, og det faktum at Madoff har gitt et ansikt til alt som er sykt og forvridd med Wall Street før finanskrisen, tvinge fram renere markeder og sterkere regulering, skriver han, og legger til at han håper, snarere enn tror. Madoff-offer Burt Ross, har en annen drøm: «Jeg håper Madoff lever like lenge som Metusalem og at han må tilbringe alle 969 årene bak lås og slå», har han sagt.
Aktor har lagt ned påstand om 150 års fengsel. Madoffs advokat har bedt om 12 år, basert på antagelsen at hans klient har 13 år igjen å leve, og argumentet om at forbrytelsen han blir dømt for er av det ikkevoldelige slaget. Det spørs uansett om dommeren vil høre på det øret. Bernie Madoff ser sannsynligvis aldri dagens lys utenfor fengselsmurene igjen.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link
.
Since Latin America has been extremely dependent on the U.S., a change in the power relations between the U.S. and China will also be felt strongest there.
Hall and the actors have perhaps chosen an unassuming format in order to tell such an intense story. But they turn this limitation into an artistic triumph.