A Prize for Hope, Dialogue and the Future

Back To Origin

En pris til håp, dialog og fremtidstro

PRESIDENT BARACK OBAMA er en verdig vinner av Nobels fredspris. Samtidig er tildelingen en av de dristigste i prisens historie. Obama har hatt verdens mektigste folkevalgte embete bare siden 20. januar. I løpet av mindre enn ni måneder i Det hvite hus har han formulert en rekke ærgjerrige målsettinger, men har ikke rukket å oppnå resultater i de store sakene som han arbeider med. Kunngjøringen om tildelingen var ikke mange minutter gammel, før denne innvendingen ble fremført i går. Selv om vi forstår argumentet, mener vi at dette er å se for snevert på saken.

Årets fredspris er fremfor alt et håndslag til en politisk filosofi der USA igjen erklærer seg som et likeverdig medlem av det internasjonale samfunn. Det betyr at verdens mektigste stat ikke bare har rettigheter, men også plikter overfor fellesskapet. En slik forpliktelse er helt nødvendig, dersom freden skal sikres og de globale utfordringene innenfor klima, miljø og fattigdomsbekjempelse skal komme nærmere en løsning. Her har Obama allerede levert et grunnleggende bidrag ved å bryte med den inngrodde troen på amerikansk alenegang som dominerte USAs politikk under president George W. Bush og visepresident Dick Cheney.

BETYDNINGEN av kursendringen fra det unilaterale til det multilaterale kan vanskelig overdrives. USA var på vei inn i en isolasjon som ikke bare gjorde verden mer utrygg, men som også svekket landets anseelse og innflytelse. Bakgrunnen for Obamas nåværende posisjon er da også at stadig flere amerikanere etter åtte år innså at denne politikken bar galt av sted.

Selv om kontrasten til Obamas forgjenger er viktig for å forstå denne tildelingen, har Nobelkomiteen i sin begrunnelse sørget for å møte argumentet fra den amerikanske høyresiden om at prisen ikke er annet enn et nytt angrep på Bush. Komiteen peker spesielt på Obamas radikale nytenkning om en verden uten atomvåpen, som kan gi støtet til en ny runde med vidtrekkende nedrustningsforhandlinger. Dette initiativet gir også tildelingen en solid forankring i Alfred Nobels testamente.

ÅRETS FREDSPRIS er den første etter at Thorbjørn Jagland overtok som leder av Den Norske Nobelkomiteen. Valget av Obama skiller seg fra mange av de senere års tildelinger, der hederen har gått til relativt ukjente skikkelser. Det er nok å tenke på den kenyanske miljøforkjemperen Wangari Maathai i 2004 og Muhammad Yunus, pioneren for mikrofinans fra Bangladesh, i 2006. Prisen til Obama er også forskjellig fra tildelingen til Finlands tidligere president Martti Ahtisaari i fjor og USAs tidligere president Jimmy Carter i 2002. I disse tilfellene kom prisen som en anerkjennelse for trofast innsats for freden gjennom mange tiår.

Det er absolutt ikke noe nytt at komiteen forsøker å påvirke politiske prosesser som er under full utvikling. Den berømte tildelingen til den tyske samfunnskritikeren Carl von Ossietzky i 1935 hadde som en klar hensikt å rette søkelyset på naziregimets stadig mer hardhendte undertrykkelse. Fredsprisen har gjennom årene også fokusert på motstanden mot apartheid i Sør-Afrika, kampen for menneskerettighetene i den tidligere Sovjetunionen og arbeidet for en fredsløsning i Midtøsten. I det siste tilfellet finnes fremdeles utfordringer som venter på årets prisvinner.

OBAMA ARVET to kriger fra sin forgjenger. Det militære engasjementet i Irak er nå under avvikling, mens presidenten og hans rådgivere står midt oppe i en omfattende utredning om hva som skal skje i Afghanistan. I tillegg truer det alvorligste økonomiske tilbakeslaget siden 1930-årene med å avspore alle planer som Obama og hans stab legger for fremtiden. Fallhøyden er stor, ikke minst fordi presidenten har gjort håp og optimisme til sitt sentrale budskap. Hvis resultatene uteblir, kan det hele ende med bitter skuffelse.

Nobelkomiteen tar en betydelig sjanse med denne pristildelingen, og vil få kritikk for det. Men vi har sans for at komiteen under Jaglands ledelse har mot til å velge noe annet enn det trygge og trauste. Obama har potensial til å endre internasjonal politikk i en generasjon fremover.