Goodbye to the Reagan Era?

<--

Farvel til Reagans tidsalder?

Høyresiden har dominert amerikansk politikk i snart 30 år. Nå kan vi stå foran et avgjørende tidsskille: Reagans tidsalder kan være i ferd med å bli avløst av Obamas tidsalder.

«Gud er virkelig en republikaner,» skrev høyreaktivisten og strategen Paul Weyrich på hjemmesiden til sin tankesmie Free Congress Foundation etter det vellykkede valget i 2004. Ved forrige presidentvalg klarte de konservative å mobilisere fotsoldatene i avgjørende vippestater som Ohio, delvis på grunn av forslaget på stemmeseddelen om grunnlovsendring for å forby homofilt ekteskap.

Verdispørsmål var sammen med nasjonal sikkerhet viktige saker i 2004 og dette favoriserte republikanerne. Partiet tjente på at en betydelig andel av gifte hvite kvinner som hadde støttet Al Gore i 2000, valgte Bush fire år senere, hovedsakelig grunnet terrorfrykt. Bush vant 97 av de 100 fylkene med raskest befolkningsvekst. Mange av disse er såkalte «exurbs», mer landlige forsteder utenfor forstedene til storbyer.

I etterkant av 2004-valget ble det utgitt bøker som fremhevet republikanernes organisatoriske fortrinn. I boka «One Party Country: The Republican Plan for Dominance in the 21st Century» fra 2006 skrev Los Angeles Times-journalistene Tom Hamburger og Peter Wallsten om republikanernes overlegne valgkampmaskin, som blant annet hadde mobilisert ortodokse jøder i Ohio for Bush. Strategene Karl Rove og Ed Gillespie var sentrale i denne prosessen. Reporter Thomas Edsall kom med liknende konklusjoner i boka «Building Red America: The New Conservative Coalition and the Drive for Permanent Power» samme år. Han pekte på republikanernes vellykkede strategi med polarisering av velgergrupper i kulturelle spørsmål.

Grunnlaget for triumfen i 2004 ble lagt på 1970-tallet da det kristne høyre ble mobilisert og høyresiden utviklet en grasrotbevegelse gjennom masseutsending av personlige brev («direct mail») for pengeinnsamling. Dette bidro til valget av Ronald Reagan og et republikansk senat i 1980. Man kan hevde at Reagan-æraen strekker seg fra omtrent 1978 til 2006. Da republikanerne i 1994 tok kontroll over begge kongresskamrene samtidig for første gang på førti år, tok partiet en politisk kontroll som tvang president Clinton mot høyre. Han godtok i økende grad den politikken den republikanske kongressen kjempet gjennom.

Etter suksessen i 2004 har den konservative bevegelsen hatt en vanskelig tid. De mest konservative republikanerne og aktivistene er skuffet over den manglende viljen til Bush når det gjelder redusering av føderale utgifter. Bush har økt pengebruken i langt større grad enn Clinton, også innenrikspolitisk. I løpet av sine seks første år, mens republikanerne også kontrollerte Kongressen, førte Bush partiet i en retning som brøt med konservative prinsipper om mindre statsmakt. Dette var en av faktorene som sammen med motstanden mot Irak-krigen bidro til at republikanerne mistet flertallet i begge kongresskamrene etter mellomvalgene i 2006.

En annen årsak til nedgangen til den konservative bevegelsen er den vedvarende striden mellom de verdikonservative og de markedsvennlige libertarianerne. Disse grupperingene har alltid hatt til dels motstridende interesser i synet på frihet og orden, men kampen mot kommunismen holdt dem sammen under Den kalde krigen, anført av ankerfestet William Buckley, redaktør av tidsskriftet National Review. Sovjetimperiets fall førte til fragmentering og konflikt blant de konservative rundt 1990. Bevegelsen gjenvant derimot styrke i en felles kamp mot Clinton på 1990-tallet og til dels i kampen mot terror de siste årene, men striden har nå blusset opp igjen.

Den konservative bevegelsen utfordres nå av en revitalisert venstrebevegelse. Demokratene har prøvd å tette gapet til republikanerne i pengeinnsamling. Under ledelse av Terry McAuliffe sendte den demokratiske nasjonalkomiteen de første fire månedene av 2004 ut mer direktepost enn gjennom hele 1990-tallet til sammen. Mens republikanerne lenge var best på direktepost, utnytter nå demokratene internett til pengeinnsamling i langt større grad enn republikanerne.

Howard Deans vellykkede innsamlingsaksjon på nettet gjorde ham til favoritt før de demokratiske primærvalgene vinteren 2004. Barack Obama har også fokusert sterkt på støtte av privatpersoner over internett, noe som har gjort ham i stand til å samle inn rundt tre ganger så mye penger som John McCain.

Høyresidens økonomiske ideologi er svekket på grunn av den alvorlige finanskrisen. Økonomien har ikke vært en like viktig valgkampsak siden 1992, forrige gang demokratene tok over presidentembetet etter republikansk styre. Finanskrisen har skjøvet til side republikanernes sterkeste politiske saker, nasjonal sikkerhet og verdispørsmål.

Hvis man ser de siste 40 år under ett, er det liten tvil om at Nixon-rådgiver Kevin Phillips med sin bok «The Emerging Republican Majority» i 1969 fikk rett i sin spådom om republikansk fremgang. Partiet har nå vunnet sju av de siste ti presidentvalgene, og den såkalte Roosevelt-koalisjonen er oppløst. Det er for tidlig å svare på om John Judis og Ruy Teixeira får like rett i sin langtidsprognose fra 2002, «The Emerging Democratic Majority», som Phillips fikk med sin tese.

På grunn av finanskrisen og behovet for økt regulering kan det virke som vi er ved et veiskille i økonomisk politikk som kan favorisere demokratene i betydelig tid fremover. Historiker Arthur Schlesinger, Jr. utviklet en såkalt «syklus-tese» som sier at amerikansk politikk skifter hovedretning omtrent hvert trettiende år. Etter lange perioder dominert av Franklin Roosevelt og Ronald Reagan kan vi derfor nå stå foran «The Age of Obama».