We Asians Are Tired of Not Being Seen and Heard

<--

Hvorfor har ikke stemmen vår verdi?

En gruppe folk kom bort til meg. De smilte først og dro deretter øynene sine oppover for å etterligne mine. Jeg var fem år.

En person som var eldre enn meg på SFO, skrek «ching chong kinamann!» til meg hver gang jeg gikk forbi hen. Jeg var seks år.

En person gjorde narr av navnet mitt og fikk med flere til å begynne å kalle meg «Hong Kong», når mitt egentlige navn var Hồng Nhung. Jeg var syv år.

En person kom bort til meg mens jeg spiste lunsjen min og sa: «Æsj, hvorfor spiser du bæsj?» Jeg var åtte år.

En person skrek høyt i klasserommet «Hvor er hun? Jeg må få full pott på prøven!» da vi skulle ha en gloseprøve i par. Jeg var ni år.

En person snudde seg mot meg etter at en hund hadde gått forbi og spurte «Er ikke det middagen din?» Jeg var ti år.

En person sa «Du kan bare gni huden din på arket» da jeg spurte om noen hadde en gullblyant til tegneoppgaven min. Jeg var 11 år.

Normalisert rasisme

Små kommentarer blir til store realiteter. Disse store realitetene er stereotypier, rasisme og diskriminering. Det at ingen, absolutt ingen, reagerte på noen av kommentarene som ble slengt rundt, er et resultat av normalisert rasisme.

Jeg var et barn som måtte bære på sår som folk ser på som små papirkutt. Men små papirkutt blir til store sår, og det gjør minst like vondt. Såret kan gro, men arret er der.

Dette arret bærer mange av dine asiatiske venner på. Men vi bærer dem ikke med et lett hjerte, for dette arret har vi måtte skjule altfor lenge.

Hvem skal ta oss seriøst?

Vi er lei

Jeg er ikke alene om disse opplevelsene. Flere norsk-asiater har snakket om den normaliserte rasismen de har opplevd på sosiale medier, og de har fått enorm støtte.

Nylig i Atlanta i USA reiste en mann fra spa til spa. Der skjøt han amerikanske kvinner av asiatisk opphav. Det har ført til at demonstrasjoner mot hatkriminalitet har spredt seg over hele verden.

Saken retter søkelys mot den normaliserte objektiveringen av asiater som er et resultat av rasistiske utsagn som ikke er blitt tatt på alvor tidligere. Denne hendelsen er et bevis på hva som kan bli fremtiden for mange asiater her i Norge om vi ikke griper inn.

Vi er lei. Lei av å ikke bli sett. Lei av å ikke bli hørt. Lei av å ikke bli lyttet til. Hvorfor har ikke stemmen vår verdi?

For hvor mange barn må bære på sårene sine i skjul før samfunnet begynner å bry seg?

Fortell meg. Fortell mine venner. Fortell mitt folk.

For jeg nekter å la min lillesøster bære de samme sårene som meg.