I am part of the first generation who could never love America.
Since Cleng Peerson sailed over on the Restauration in 1825, we dreamed of America. Our family trees are full of emigrants. In 1905 my own grandfather passed the immigration office on Ellis Island on his way to Iowa. He was one of those who came back, just a bit richer than when he left. But others stayed behind, and maintained their belief in America as the promised land.
My father never left, although he considered it. But he never liked it when someone talked bad about America, because America stood for all the good. America was the safe, strong big brother who stood fast against Nazis and communists. You were to be grateful to America, not talk badly about it.
In a lot of ways I was more Americanized than my father and my grandfather, even though the old one would say bullshit from time to time, if he thought there was too much silly talk. But I was part of a generation that had America around me every single day in Norway. I grew up with the sound of Elvis, Chubby Checker and Jim Reeves from the radio, with Donald Duck comics, Wrigley's Spearmint Gum, the old classic Coke bottles, and Bonanza.
Later Bob Dylan warned that a new time was coming. At Woodstock, Richie Havens called for freedom while Jimi Hendrix disemboweled the Star-Spangled Banner. Jack Nicholson opposed the Big Nurse, Tommie Smith and John Carlos clenched their fists at the podium in Mexico, Carl Bernstein and Bob Woodward toppled Nixon.
Oh yes, there were plenty of American heroes. And there were plenty of average everyday people easy to love. We found that out when we got there.
But they were always part of the other America. Firstly, the official America was Vietnam, the coup in Chile, and Watergate. Later it was the Iran-Contras scandal, Iraq and Guantanamo. What America did was too often arrogant, hypocritical, greedy and ignorant.
Sure there were exceptions. Jimmy Carter was a great idealist, but a useless politician. Bill Clinton was a likeable character who oversaw the good times but did he actually do anything more?
And then there was a dark, twisted America that killed its best people. I will never forget how my teacher came into the locker room at Høyland school one day in June 1968, telling us that they had shot Robert Kennedy. Like they had done to Martin Luther King just two months before. And now John, the great president.
No, it was hard to love America, both for us and for the many who once did. We who loved America, wrote Jens Bjørneboe. We dreamed of America, but not any longer sang Odd Børretzen.
Until Barack Obama was on the podium in Chicago Tuesday night.
And I thought how is this country able to find a great leader when it needs it the most, over and over again? Who can seem so hopelessly mismanaged, but can still learn from its mistakes? Who can be so deeply divided, but still manage to build bridges? Who is so full of fear, brutality and extremism, but in the end chooses the side of democracy, humanism and common sense?
I saw jubilant young people and black men with tears flowing down their cheeks, and I felt my eyes getting wet. And I heard Obama say that America's strength is not in military force or money, but in the power of our ideals. After eight years of Bush it was an almost surreal experience. It was definitely not a time for cynicism and cool analysis.
The next day all the commentators were saying that Obama will have to disappoint many of those who voted for him. He does not have the means to fulfill his promises in these financial crisis-times.
No, of course he does not. No politician can keep all their promises and give the people everything they want. That is not what will decide whether Barack Obama becomes a great president. It is whether he is able, like Roosevelt in the 1930s, to give an America in crisis a new start, and not least, if he is able to restore America's moral leadership in the world. The gods knows that it is needed in the world economy, in the battle against climate change, and against poverty, war and injustice. America is no longer almighty. But it has to be in on the heavy lifting.
There has not been a shortage of malice over the steep downhill America has experienced under Bush. But I think that what is often expressed as anti-Americanism, is a surface phenomenon. A lot of us, whether we live in Norway, France, Russia or Kenya, have deep down inside always wanted America to once again be the lighthouse for freedom, prosperity and progressive politics that it once was for millions of people around the world.
Because we do want to love America. I might be naïve, but during my lifetime we have never had a better reason.
Nå kan me elska Amerika
Kan Amerika igjen bli fyrtårnet for fridom, framgang og progressiv politikk?
Eg høyrer til den første generasjonen som aldri kunne få seg til å elska Amerika.
Sidan Cleng Peerson drog over med «Restauration» i 1825, drøymde me om Amerika. Slektene våre er fulle av utvandrarar. I 1905 passerte min eigen morfar immigrasjonskontrollen på Ellis Island på veg til Iowa. Han var av dei som kom tilbake, aldri så lite rikare enn då han drog. Men andre blei verande og heldt ved like trua på Amerika som det forjetta landet.
Far reiste aldri, sjølv om han talde på knappane. Men han likte aldri når nokon snakka stygt om Amerika. Amerika stod for det gode. Amerika var den trygge, sterke storebroren som stod fast mot nazistar og kommunistar. Amerika skulle du vera takksam mot, og ikkje rakka ned på.
Samtidig var eg på mange måtar meir amerikanisert enn både far og morfar, sjølv om den gamle kunne slengja ut eit og anna «bullshit» når han syntest det vart for mykje tullprat. Men eg var del av ein generasjon som hadde Amerika rundt seg kvar einaste dag - i Norge. Eg voks opp med lyden av Elvis, Chubby Checker og Jim Reeves frå radioen, med Donald-blad, Wrigley's Spearmint Gum, klassiske cola-flasker og Festus på fjernsyn.
Seinare kom Bob Dylan og varsla om at ei ny tid var i emning. På Woodstock-festivalen ropte Richie Havens på fridom, mens Jimi Hendrix sleit tarmane ut av The Star-Spangled Banner. Jack Nicholson gjorde opprør mot The Big Nurse, Tommie Smith og John Carlos stod med svart knyttneve på pallen i Mexico, Carl Bernstein og Bob Woodward velta Nixon.
Å ja, det var nok av amerikanske heltar. Og det var så mange amerikanske kvardagsmenneske som det var lett å bli glad i, det oppdaga me når me først kom oss dit.
Men dei høyrde liksom alltid til «det andre Amerika». For det første, det offisielle Amerika var Vietnam, det var kuppet i Chile og det var Watergate. Seinare vart det Iran-Contras-skandalen, Irak og Guantanamo. Det Amerika som bestemte, var altfor ofte arrogant, hyklarsk, grådig og uvitande.
Ja visst, det fanst unntak. Jimmy Carter var ein stor idealist, men ein udugeleg politikar. Bill Clinton var ein likandes kar som forvalta dei gode tidene - men gjorde han eigentleg noko meir enn det?
Og så fanst det eit mørkt, forskrudd Amerika som tok livet av sine beste. Eg gløymer ikkje då lærar Heggdal kom inn til oss i garderoben på Høyland ungdomsskole ein junidag i 1968 og fortalde at nå hadde dei skote Robert Kennedy. Slik dei hadde gjort med Martin Luther King to månader før. Og med John, eventyrpresidenten.
Nei, det var vanskeleg å elska Amerika, både for oss og for mange av dei som eingong hadde gjort det. «Vi som elsket Amerika,» skreiv Jens Bjørneboe. «Vi drømte om Amerika, men ikke lenger nå,» song Odd Børretzen.
Heilt til Barack Obama stod på talarstolen i Chicago natt til onsdag.
Og eg tenkte - kva er det med dette landet, som gong på gong klarer å få fram store leiarar når det trengst som mest? Som kan virka så håplaust skakkjørt, men som likevel klarer å læra av sine feil? Som kan vera djupt splitta, men som likevel maktar å byggja bruer? Som er så fullt av frykt, brutalitet og ekstremisme, men som til sjuande og sist vel side for demokratiet, humanismen og den sunne fornuften?
Eg såg på jublande ungdommar og svarte menn med tårevåte kinn, og eg kjende sjølv at augene vart fuktige. Og eg høyrde Obama seia at styrken til Amerika ikkje ligg i militærmakt eller pengar, men i krafta i våre ideal. Etter åtte år med Bush var det ei nesten surrealistisk oppleving. Det var definitivt ikkje ei natt for kynisme og kjølig analyse.
Dagen derpå seier alle kommentatorar at Obama er nøydd til å skuffa mange av dei som har stemt på han. Han har ikkje pengar til å oppfylla alle lovnadene sine i desse finanskrise-tider.
Nei, sjølvsagt har han ikkje det. Ingen politikarar kan halda alt det dei lovar, og gi folk alt det dei ønskjer seg. Det er ikkje det som vil avgjera om Barack Obama blir ein stor president. Det er om han maktar, som Roosevelt i 1930-åra, å gi eit kriseramma USA ein ny start, og ikkje minst: om han klarer å gjenreisa amerikansk moralsk leiarskap i verda. Gudane skal vita at det trengst - i verdsøkonomien, i kampen for klimaet og mot fattigdom, krig og urett. USA er ikkje lenger allmektig. Men ennå er det slik at Amerika må vera med når dei tunge løfta skal tas.
Det har ikkje mangla på skadefryd over det bratte nedturen til USA under Bush. Men eg vil påstå at det som ofte kjem til uttrykk som anti-amerikanisme, er eit overflatefenomen. Det er mange av oss, enten me bur i Norge, i Frankrike, i Russland eller i Kenya, som inst inne alltid har ønskt at Amerika igjen skal bli det fyrtårnet for fridom, framgang og progressiv politikk som det eingong var for millionar av menneske rundt om i verda.
For me vil jo så gjerne elska Amerika. Kanskje er eg naiv, men aldri i mitt liv trur eg at me har ein betre grunn enn nå.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link
.
Since Latin America has been extremely dependent on the U.S., a change in the power relations between the U.S. and China will also be felt strongest there.
Hall and the actors have perhaps chosen an unassuming format in order to tell such an intense story. But they turn this limitation into an artistic triumph.