The United States will have health care reform. After weeks of battling in Congress, that much is clear. But it is a reform with a bad taste, not only because of thinner content than Barack Obama would have wanted, but also because of the way it came about. In the House of Representatives, all but one Republican (who abstained) voted against a proposal, saying that health care reform would not be even debated before Christmas.
The debate on health care in America has developed into an absurd theater, where two groups of actors are performing on the same stage in different plays. The opposition in the Republican Party is not really discussing the health care reform the president has asked for. They claim they are fighting a bill to introduce communism into America, to make death-lists with the names of patients coming for treatment, and about ruining American society for generations. Lies are not unusual in political discourse. But in the American debate on health care reform, the distortion of reality is so great that it would make Baron Von Münchhausen (the German officer who said he had ridden a cannonball) blush with envy.
The problem is that, in American politics today, there is polarization and confrontation that shuts the door to reform that would help society. There is no doubt that many Republicans are focused only on hurting President Obama through their fight against this health care reform. The hate against America's first African-American President makes the far right glow. Racist groups are experiencing a renaissance, and even if these are fringe groups, this is a danger signal to America as a nation. The Republican Party is increasingly dominated by the right, spiced up with racist attacks or coded messages. (Example: Sarah Palin who is touring small, white towns and claiming them to be the “real America”). The goal is obviously to politically weaken Obama so much that his charisma and his ability to attract voters will not be enough to secure a new term in three years.
Congress has been almost impotent when it comes to legislating reform. Forty-four years have passed since President Lyndon B. Johnson passed 80 bills in six months through Congress, among them, Medicare, the voting rights act, and federal support for education. After that, it has been the Supreme Court that has been the most important reformer, by legalizing abortion through Roe vs. Wade. Bill Clinton could not even get his and Hillary's health care proposal up for serious debate in Congress before it drowned in a maelstrom of scaremongering and corrupting lobbyism.
Unless the pro-reform group can get 60 votes in the senate, 41 from the opposition will be able to prolong a debate into eternity, thereby stopping the proposal from coming to a vote. Democrats have 60 of 100 Senators today, but this majority is not waterproof. Joseph Lieberman, who was Al Gore's vice presidential candidate 10 years ago, is an elected independent and will vote against any health care reform containing a public option to compete with private insurance. Also three or four Southern Democrats are threatening to vote no for the same reason. Only one Republican, Olympia Snowe of Maine, has shown any sign of willingness to compromise.
The health care proposal, now in the Senate, contains a limited public insurance option. Also, the reform will only cover 31 million of the almost 50 million Americans who are without health care coverage. The proposal is only about half of what the president wanted. But it is about reform and one step further in the work to bring America in line with universal health care systems of other Western nations. Today, America spends 16 percent of its gross domestic product on health care; in Europe, the average is eight percent. But while European systems cover the entire population, one in six Americans is left out.
If you have a good health insurance in America, you can count on the finest medical treatment in the world. But many insurance policies are poor, and some can even be canceled if the holder gets a chronic disease. The premiums do not go only for treatment, either; they disappear in a large hole of private bureaucracy, profits and inefficiency. Everyone wants his “slice of the pie,” from doctors and hospitals, to the pharmaceutical industry, lawyers and insurance companies. For American business, health care is an enormous expense. And yet, there are few business leaders who dare to stand up against the financial waste that is everywhere in American health care.
Even if some type of health care reform could be passed, the result is far from guaranteed. Moderate Democrats can, with a compact Republican group, still tear up a bill that has already shrunk considerably. But symbolically, one reform or another would be important. In that case, President Obama would be the first president who has managed this since Theodore Roosevelt in the early 1900s.
USA får helsereform, men hvilken? 1 kommentar
Løgnaktige påstander er ikke fremmede i politisk debatt. Men i debatten om USAs nye helsereform dreier det seg om så astronomiske forvrengninger at Baron von Münchhausen ville rødme av utilstrekkelighet.
USA får en helsereform. Så mye virker klart etter de siste ukenes dragkamp i Representantenes Hus og like før siste helg i Senatet. Men det er en reform med bismak, ikke bare på grunn av et magrere innhold enn det president Barack Obama har foreslått, men også på grunn av selve tilblivelsen. I Representantenes Hus stemte kun én republikaner for en helsereform. I Senatet stemte alle republikanere unntatt én (som avsto) mot at et forslag til helsereform i det hele tatt skal kunne behandles før jul i plenum.
Debatten om helsereform i USA har utviklet seg til et absurd teater, der to sett av skuespillere opptrer samtidig på samme scene med forskjellige oppsetninger. Opposisjonen i det republikanske partiet diskuterer egentlig ikke den helsereformen som presidenten har foreslått. De hevder å kjempe mot et forslag om å innføre kommunisme i USA, om å opprette dødslister over pasienter som kommer til behandling, og om å ruinere det amerikanske samfunn for generasjoner fremover. Løgnaktige påstander er ikke fremmede i politisk debatt. Men her dreier det seg om så astronomiske forvrengninger at Baron von Münchhausen (den tyske offiser som fortalte at han hadde ridd på en kanonkule) ville rødme av utilstrekkelighet.
Problemet i dagens politiske USA består i en polarisering og konfrontasjon som stenger døren til samfunnsgagnlige reformer. Det hersker ingen tvil om at republikanerne gjennom sin kamp mot en helsereform primært forsøker å ramme president Obama. Hatet mot USAs første afroamerikanske president får den ytterste høyresiden til å gløde. Rasistiske bevegelser har fått en renessanse, og selv om dette gjelder utgrupper, røper det et faresignal for USA som nasjon. Det republikanske partiet domineres i stadig sterkere grad av høyresiden, krydret med rasistiske utfall eller kodete budskap. (Eks: Sarah Palin som reiser rundt til hvite småbyer og påstår at dette er det «virkelige Amerika»). Målet er åpenbart å svekke Obama så sterkt politisk at hans karisma og velgertekke ikke holder for gjenvalg om tre år.
Kongressen har gjennom lang tid vært nesten impotent når det gjelder reformlovgivning. Det har gått 44 år siden president Lyndon B. Johnson i løpet av seks måneder fikk igjennom 80 lovforslag i Kongressen, blant dem Medicare (helseordning for eldre), stemmerettsloven og føderal bistand til utdannelse. Senere har faktisk Høyesterett i USA vært en viktigere reformgiver, blant annet ved å legalisere selvbestemt abort gjennom kjennelsen i «Roe vs. Wade». President Bill Clinton maktet ikke engang å få sitt, og Hillarys, forslag til helsereform opp til seriøs overveielse i Kongressen, før det druknet i en malstrøm av skremselspropaganda og korrumperende lobbyvirksomhet.
Med mindre tilhengerne av reform kan få minst 60 stemmer i Senatet, vil 41 fra opposisjonen kunne forlenge en debatt inn i evigheten, og dermed hindre at forslaget kommer opp til realitetsvotering. Demokratene har i dag 60 i sin gruppe av i alt 100 senatorer, men dette flertallet er ikke vanntett. Joseph Lieberman, som for øvrig var Al Gores visepresidentkandidat for ni år siden, er valgt som uavhengig, og han vil stemme mot enhver helsereform som inneholder en offentlig forsikringsordning i konkurranse med private. Også 3-4 sørstatsdemokrater truer med å stemme nei med samme begrunnelse. Bare én republikaner, Olympia Snowe fra Maine, har vist tegn til å arbeide for et kompromiss.
Det forslag til helsereform som nå ligger på bordet i Senatet inneholder en begrenset offentlig forsikringsordning. Reformen dekker også bare 31 millioner av de nesten 50 millioner amerikanere uten helsedekning. Forslaget når bare godt og vel halvveis opp til den reform som presidenten la på bordet. Men det dreier seg altså om en reform og et skritt videre i arbeidet med å bringe USA på linje med andre vestlige lands universelle helseordninger. USA bruker i dag 16 prosent av sitt nasjonalprodukt på helse. I Europa er snittet 8 prosent, altså halvparten. Mens europeiske ordninger dekker hele befolkningen, står hver sjette amerikaner utenfor.
Dersom du har en god helseforsikring i USA kan du regne med verdens beste medisinske behandling. Men mange forsikringer er utilstrekkelige, og en del kan sies opp ved kronisk sykdom. Premiene til helseforsikring går ikke bare til medisinsk behandling. De forsvinner også i et mektig sluk av privat byråkrati, profitter og ineffektivitet. Alle skal ha sin «slice of the cake», fra leger og hospitaler, til farmasøytisk industri, advokater og forsikringsselskaper. For amerikansk næringsliv utgjør helseutgiftene en enorm byrde på produksjonsutgiftene. Likevel finnes det få næringslivsledere som våger å ta et oppgjør med det økonomiske sløseri som gjennomsyrer amerikansk helsepolitikk.
Selv om en eller annen helsereform nå har muligheter til å gå igjennom, er resultatet langt fra garantert. Såkalte «moderate» (?) demokrater kan, sammen med en kompakt republikansk gruppe, fortsatt rive i filler et forslag som allerede har krympet betydelig. Men symbolsk vil en eller annen reform likevel være viktig. President Obama vil i så fall være den første president som har greid det siden Theodore Roosevelt forsøkte på begynnelsen av 1900-tallet.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link
.
Since Latin America has been extremely dependent on the U.S., a change in the power relations between the U.S. and China will also be felt strongest there.
Hall and the actors have perhaps chosen an unassuming format in order to tell such an intense story. But they turn this limitation into an artistic triumph.