There were strong reactions when it became known this week that Donald Trump’s former adviser, Steve Bannon, has been invited to the Nordic Media Festival in Bergen this May. Some think he never should have been invited. Others think the invitation should be withdrawn.
“To interview Steve Bannon is not an endorsement of his political agenda. The Media Festival is founded on a broad understanding of the value of the freedom of speech. To uphold this, we should value the idea that one must talk with people, including those with whom one disagrees,” festival chief Guri Heftye told Klassekampen.
Not all interpret freedom of speech the same way.
“We should not give his opinions a platform,” journalist Vegard Tenold Aase wrote in Bergens Tidende this week, urging others to boycott the event because it legitimizes Bannon’s worldview.
This is a good example of an attempt at that which has been termed “no-platforming.” Unpleasant voices should be shut out from the media, festivals and conferences. If they nevertheless slip in, the event should be boycotted. Society will thus be shielded from those ideologies.
But no-platforming, regardless of whom it affects, does not benefit society.
In an interview with Journalisten, Lars Gule, a researcher who studies extremism, reminds us that the Norwegian Supreme Court has pointed to the importance of also allowing fringe voices, as when the Norwegian Police Security Service was barred from using the footage they confiscated from Ulrik Imtiaz Rolfsen’s documentary film on the Islamist Ubaydullah Hussain.
Hussain had been convicted of hate speech against Jews, threats against journalists, association with the Islamic State, and two instances of recruiting others to commit terrorist acts. In Norway, very few would back his beliefs and actions. But the documentary film does not give “his opinions a platform.” It challenges Hussain with critical questions and gives valuable insights into the mechanisms underlying the religious and ideological currents that to a great degree have influenced world politics in the last years.
Allowing extremist voices is not something worth criticizing. Doing it the wrong way is.
It is not difficult to draw parallels between Hussain and Bannon. Both are extremists, even though they stand for starkly different ideologies. But two important things separate them: Bannon has not been convicted of anything at all, and is a far more significant figure.
Bannon has been an important adviser and has been central in the development of that which has become the Trump phenomenon and the new Republican Party. He now works to spread his way of working and thinking in Europe.
Therefore, Bannon should get a platform and a microphone at the Media Festival — and should be asked critical, ongoing questions.
Reaksjonene var kraftige da det denne uken ble kjent at Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon er invitert til Nordiske Mediedager i Bergen i mai. Noen mener at han aldri burde vært invitert. Andre mener at invitasjonen bør trekkes.
«Å intervjue Steve Bannon er ikke en tilslutning til hans politiske agenda. Mediedagene er fundert på en bred forståelse av ytringsfrihetens verdi. I det ligger det også å være opptatt av at man må snakke med folk, også de man er uenige med», sa festivalsjef Guri Heftye til Klassekampen.
Ikke alle tolker ytringsfrihetsbegrepet på samme måte.
«Vi bør ikke gi meningene hans en plattform», skrev journalist Vegard Tenold Aase i Bergens Tidende denne uken, og oppfordret til boikott av arrangementet fordi det legitimerer Bannons verdensbilde.
Dette er et godt eksempel på et forsøk på det som kalles no-platforming. Ubehagelige stemmer skal utestenges fra medier, festivaler og konferanser. Slipper de likevel til, skal arrangementet boikottes. Slik skal samfunnet skjermes fra tankegodset deres.
Men no-platforming, uavhengig av hvem som rammes, tjener ikke samfunnet.
I et intervju med bransjetidsskriftet Journalisten minner ekstremismeforsker Lars Gule om at Høyesterett har pekt på viktigheten av å slippe til også ytterliggående stemmer, som da PST ikke fikk bruke opptakene de beslagla fra Ulrik Imtiaz Rolfsens dokumentarfilm om islamisten Ubaydullah Hussain.
Hussain er dømt for hatefulle ytringer mot jøder, trusler mot journalister, tilknytning til IS og to tilfeller av rekruttering til terror. I Norge vil de færreste stille seg bak hans holdninger og handlinger. Men dokumentarfilmen gir ikke «meningene hans en plattform». Den utfordrer Hussain med kritiske spørsmål og gir et verdifullt innblikk i mekanismene bak religiøse og ideologiske strømninger som i høyeste grad har påvirket verdenspolitikken de siste årene.
Å slippe til ytterliggående stemmer er ikke kritikkverdig. Å gjøre det på gal måte er det.
Det er ikke vanskelig å trekke paralleller mellom Ubaydullah Hussain og Steve Bannon. Begge er ytterliggående, selv om de står for ulike ideologier. Men to viktige ting skiller dem: Bannon er ikke dømt for noe som helst, og er langt mer betydningsfull.
Bannon har vært en viktig rådgiver og sentral i utviklingen av det som er blitt Trump og det nye republikanske partiet. Han jobber nå med å spre sin måte å jobbe og tenke på i Europa.
Derfor bør Bannon få både plattform og mikrofon på Mediedagene – og kritiske, pågående spørsmål.
This post appeared on the front page as a direct link to the original article with the above link
.